<<tillbaka

NORGE

TIDFAKTOR-EKONOMI
Utdrag fra Karl Gustafsons bok:
DEUS EX MACHINA
översatt till norska av Linus Ganman

Tilegnelse
Denne boken tilegnes alle dem som er blitt fratatt sine menneskelige rettigheter,
som ikke har fått leve på egne vilkår, som er blitt bestjålet for resultatet av sitt arbeid, som har fått sine drømmer knust, som har fått arbeide som slaver men likevel fått sulte, blitt undernært, syke og hjemløse, blitt tvunget til underkastelse og fornedring, blitt lurt av sine oppdragsgivere og bedratt av sine politikere, fått falske løfter i bytte mot stemmer, blitt ført bak lyset i det forfalskede demokratiets navn, blitt hunset og blitt nektet å få sin stemme hørt, som blitt fratatt sin menneskeverdi, men som
har nektet å dø i håpet om at sannheten sluttelig skal seire.

Karl Gustafson

WIKIPEDIA - Tidsfaktorøkonomi
Norsk
(Nynorsk)
Norsk
(Bokmål)

FORFATTERENS FORORD

Begrep og definisjoner og om fornuftens utilstrekkelighet
For å imøtegå en ventet mistenksomhet mot den nye økonomiske teorien som presenteres i denne boken, vil jeg erklære som min oppfatning at et sunt næringsliv er nødvendig for velferd. Et slikt har vi ikke i dag. Dagens næringsliv er monopolistisk, noe som fortsatt blir støttet av den sittende regjering. Denne er ikke lenger arbeidernes og småfolkets forsvarer eller samfunnets ubestikkelige forvalter.

Nittenhundretallets politiske ideologier førte verden inn i en katastrofe som har kostet milliontalls mennesker livet og en aldri tidligere skuet materiell ødeleggelse. Fasit ble et tapt århundre.

Folk flest vet ikke og vil ikke vite noe om økonomi, fordi at man fått for seg at man ikke begriper noe av denne disiplinen. Dette er en sund reaksjon fra et mentalt frisk menneske, ettersom den nåtidige økonomien faktisk er irrasjonal og søkingen etter rasjonalitet i dagens «system» dermed blir fruktløst. Man forventer seg å kunne begripe noe som ikke går å begripe og tror derfor at man er dum. Når så forslaget om tidsskatt gir den naturlige og selvklare uttydningen av virkeligheten innser man plutselig at det som tidligere var ubegripelig ikke berodde på at man var dum, uten på at man var blitt lurt til å tro på en løgn og fått forestillingen at det falske var det sanne.

Mennesket er absolutt et vesen som står i samsvar med naturen og for å overleve må det tilpasse seg til naturens lover. Min forhåpning er at boken skal stimulere leseren til egne anstrengelser å finne årsakene til dagens samfunnsproblem og deres kobling til økonomien. Deretter kan vi sette i gang med å løse opp nåværende misforhold og starte en dialog kring motiv, årsaker og virkning.

Men å forstå og å akseptere er to helt forskjellige ting. De gamle økonomiske spillene er så vel etablerte at man til og med får nobelpris for økonomiske spilleteorier. Det spørres derimot ikke hvorvidt økonomien er objektivt rettslig eller ikke. Med termen rettslig mener jeg her ikke politikk eller rettsvitenskap, uten at menneskelige meninger og handlinger samsvarer med de naturlover som gjort livet mulig. I selve verket er økonomi et målesystem (burde være det!) og en metode for å muliggjøre og underlette kjøp og salg av varer og tjenester. Egenskapen av verdibeskytter er en mer diskutabel side.

Et målesystem må ikke variere som dagens økonomi gjør - hvert minutt, hvert sekund, året rundt. På slike premisser kan inget planeres, forutsees eller beregnes, hvis man ikke sitter som edderkoppen i nettet og bestemmer hvilke regler og baseverdier som skal gjelde i hver stund.

Derfor har vi en økonomisk krise som sammen med dagens politikk medvirker til en kamp mellom forskjellige særinteresser. Det rår en eneherskermentalitet i verdensøkonomien, hvilket er så langt bort man kan komme fra sosialt ansvar, menneskelig verdighet, etikk og moral, samfunnsånd, beregnlighet og utholdelig planering.

HVA ER TIDSSKATT?
Noen ord om begrep. Begrepet tidsskatt og tidsskattesystem virker besynderlig for mange, tross at det sier presis hva det handler om. Ordet tidsskatt kan bli sett på som en forkortelse av tids-faktor-skatt. Faktor er en betegnelse som innebærer at storheten skal multipliseres eller divideres med noe, i dette fallet med en variabel (timelønnen). Man kan altså snakke om tidsfaktor-lønn (den vanlige lønn vi har i dag: arbeidstime multiplisert med timelønn) og tidsfaktor-skatt (forkortet tidsskatt), som er det nye. Disse to uttrykkene sammenfatter forslaget om det nye skattesystem som kalles tidsskattesystemet. For første gangen i historien kan samme prinsippet tillempes for både lønn og skatt.

Hvis vi betaler skatt etter samme prinsipp som vi får lønn, det vil si et visst antall skattetimer multiplisert med vår timelønn - like mange timer for alle, har vi innført tidsberegnet skatt og dermed lagt grunnen til det tidsskattesystem som presenteres i denne boken.

Det betegnende for naturlover og naturlovsekvivalente eller analoge systemer er at de fungerer uansett om man vet om dem eller ikke, uansett om man forstår dem eller ikke. Når det gjelder tidsskattesystemet holder det med at man aksepterer det rimelige i at vi skal ha samme prinsipp for skatt som for lønn: lønn per time og skatt per time.

Ifølge min mening bør vi skifte ut den gamle betegningen skatt mot den nye betegningen samfunnsavgift. Dette for å understreke at skatt er et ubestemt og subjektivt godtykke i et rettsløst klassamfunn. Ordet samfunnsavgift dekker bedre hva det hele bør handle om, nemlig: en samfunnsavgift som måles i tid og fastsettes hvert år og som skal dekke kostnadene for våre felles forpliktelser. Denne skattetiden skal være nøyaktig like lang for alle. På denne måten får vi en samfunnsavgift som belaster alle nøyaktig like mye i en objektiv konstant, nemlig like mange timer, men forskjellig hva gjelder den subjektive delen, nemlig timelønnen som varierer.

I det nye skattesystemet fins bare en eneste avgift, tidsskatten, som jeg altså vil gi betegningen samfunnsavgift. (Alle andre skatter avvikles, utom diverse utslippsskatter som blir igjen under en viss tid).

TIDSSKATTEN - EN LØSNING PÅ URETTFERDIGHETEN I DAGENS SKATTEPOLITIKK
Alle skal i samfunnsavgift betale like mange timer multiplisert med sin timelønn, like mange timelønner av den tid som alle har like mye av, nemlig 24 timene i døgnet og en arbeidsdag på for nærværende 8 timer, men som i det nye tidsskattesystemet umiddelbart skulle kunne senkes til 7 timer.

I skattehensende blir da tidsfaktoren den konstant (antallet skattetimer) som skal multipliseres med en variabel (timelønnen), for å beregne tidsskatten (samfunnsavgiften). Like mange timer for alle ganger timelønn er en like ensartet som rettferdig beregningsgrunn for våre samfunnsplikter. Resultatet blir at alle skal betale like lang tid av sine liv i skatt hvert år, hverken mer eller mindre, men forskjellige summer avhengig av den timelønn vi tar ut.

På lønnesiden fins tidsfaktoren fra gammelt av og oppfattes som helt naturlig; vi får dobbelt så mye betalt for to timers arbeid som for en times arbeid. Variabeln timelønn avspeiler målet for vår kompetanse eller rettere sagt andre menneskers vurdering av våre varer og tjenester gjennom markedsmekanismen tilgang og etterspørsel. Konsekvensen av dette enkle tiltak og forandring av skattesystemet blir de mest forbløffende virkninger i hele økonomien.

Det grunnleggende prinsippet i tidsskattesystemet er altså at ingen skal trenge å arbeide lengre tid enn noen annen for å betale skatten. Dette kan skje uten at staten trenger å tape skatteinntekter, hvilket er lett å regne ut.

NATURHARMONISK SYSTEM GIR PRESISJON
En av økonomiens hjørnesteiner - skattesystemet - kan nå få samme lovfasthet som andre vitenskapelige systemer, med faste regler og således like vilkår for alle. Det eneste vi trenger å gjøre er å innføre en naturkonstant (tidsfaktoren) som verdibase. Denne er dessuten en menneskelig verdibase som fungerer som absolutt korrektiv i tidsskattesystemet. Målesystemet for skatt er dermed naturlovsanalogt, til viss del også naturlagsekvivalent.

Gjennom å forvandle den gamle skattemodellen til et naturharmonisk skattesystem, betaler ingen være seg mer eller mindre skatt enn noen annen - regnet i tid. Man betaler forskjellige pengebeløp beroende på den timelønn man har, hvilket kan lignes ved en proporsjonal skatt, men bare innom normaltidsarbeidet, som for nærværende er 8 timer/dag. Når det enkelte individet oppfylt sin tidsskatt, som altså er like lang for alle hvert enkelt år (for eksempel 4 timer/dag), er alle arbeidstimer derutover skattefrie. Dette innebærer bedre selvfinansiering, mindre lånebehov og synkende rente. I og med at arbeidsløsheten dermed hurtigt forsvinner får staten inn mer skatt enn tidligere. Skattetrykket kan da prinsipielt senkes.

OVERTIDSARBEID
Overtidsarbeid blir i tidsskattesystemet helt skattefritt og tilfaller til 100% den som ofrer seg. Overtid er tid utenfor normaltidsarbeidet = 1.870 timer for nærværende i Sverige, men som jeg mener kunne senkes til 1.600 timer/år.

Dagens skattetrykk pluss alle synlige og skjulte renter og avgifter tilsvarer mer enn 7 timer av arbeidsdagens 8 timer, for den lavlønte. Med en times skattefri overtid/dag, skulle den lavlønte således kunne øke sin kjøpekraft med 50-100% allerede fra begynnelsen. De skjulte renter som inngår i leier, varepriser og tjenester kan etter hvert oppheves i og med at menneskers kjøpekraft og selvfinansieringskapasitet øker. At overtiden er skattefri kommer til å få sin største betydning i tidsskattesystemets innledningsfase, for suksessivt og spontant å jevnes ut når grunnbehovene og grunntryggheten konsolideres.

Strevet etter livskvalitet kommer deretter å rette seg inn på kortere arbeidstid, hvilket også fungerer som konjunkturregulator. Hvis man betrakter de totale årsinntektene, innebærer dette at skatten beregnet på årsinntekt suksessivt synker når man oppfylt sin tidsskatt, i forhold til den gamle modellen.

SKATTEOVERVELTING = SKATTEINSIDENS
Skatteovervelting [sv. skatteövervältring] er en gammel kjent urettferdighet, som ingen ideologi eller politisk parti tidligere brytt seg om å legge tilrette. Forholdet beskrives i eldre opplag av Svensk Uppslagsbok likesom i Nordisk Familjebok. I senere opplag er artikkelen borte. Se på ord som begynner med skatt-! Den tidligere beskrevne formen av skatteovervelting elimineres umiddelbart av tidsskattesystemet.

Skatteplanering, som i praksis kun er tilgjengelig for høylønte, er et fristående privilegium som ikke har med skatteinsidensen å gjøre, men naturligvis kan samvirke med denne, og gjøre saken enda verre. Parallelt med dette kommer vi til rette med en mengde andre feil i det gamle økonomiske systemet: den nye økonomien kan stabiliseres, ingen inflasjon, skatteplanering blir ikke mulig, selvfinansieringen forbedres, renten synker, kjøpekraften og etterspørselen øker, lavere rente gir nye investeringer som danner nye bedrifter, arbeidsløsheten forsvinner, transfereringene minsker, arbeidsløshetsunderstød m.m. blir ubehøvelig og skattetrykket minsker (flere arbeidende personer som betaler skatt), men statens skatteinntekter øker. Statsgjelden kan amorteres og menneskers livskvalitet øker (mindre stress og psykosomatiske sykdommer). Systemet er globalt gyldig.

FORENKLET SELVANGIVELSE
Det tidsskattesystem som anbefales her er selvreglerende til mer enn 95 prosent. Det eneste som trengs som selvangivelse i samband med det nye skattesystemet, begrenser seg til å oppgi timepengen, som individuell og offisiell selvangivelse, og arbeidstider, hvilket skjer automatisk.

Hver lønnstaker angir sin timelønn ved begynnelsen av hvert år og får et timelønnskort fra skatteverket, som bekreftelse på selvangivelsen. Utover dette trenger man prinsipielt ikke å gjøre noe. Selvangivelsen er et offentlig dokument og en timelønnskalender som omfatter alle skattepliktige opprettes regionvis. All bearbeidelse av oppgavene skjer i datamaskiner og resultatet blir en dramatisk forbedring av menneskers livskvalitet, samtidig som statens inntekter og soliditet sterkes.

Finansedepartementet fastsetter landets middeltimelønn med ledning av selvangivelsene og beregner hvor mange middeltimelønner som må taes ut det aktuelle året for å dekke statsbudsjettet. Det skulle for eksempel kunne være 724,5 timer per person og år. Disse beregninger tar ikke mer enn noen sekunder ved hjelp av datamaskiner. Hele befolkningen får da umiddelbar informasjon om statsbudsjettets omfatning og landets økonomiske status, i termer som alle kan begripe. Gjennom at vi bruker tidsfaktoren som beregningsgrunn underlettes forståelsen enormt. Hver enkelt kan da på en helt annen måte enn i dag relatere sifrene til sin egen livssituasjon og vinner på så måte også klarhet i de egne utgifter man kommer til å ha under året. Dermed kan alle planere sin økonomi og gjøre opp holdbare planer for investeringer og så videre.

Det ovennevnte timelønnskortet er nøkkelen til arbeidet. Ingen lønnstaker kan, uten å forandre sin selvangivelsesoppgave, ta ut høyere timelønn enn den han har angitt for det arbeid som han normalt utfører. Man kan derimot ha flere timelønnskort (A,B,C…) hvis man arbeider på flere steder. Hvert kort kan dog brukes kun på sin spesifikke arbeidsplass og inget følgende kort må overskride A-kortets timelønn. A-kortet tilhører den arbeidsplass hvor individet opholder seg den meste av arbeidstiden.

Det går ikke å jukse i systemet; spekulasjon blir vanskeligere, renten synker mot null, investeringene øker, arbeidsløsheten opphører, alle får beholde rettferdig del av resultatet av sitt arbeid, skattetrykket minsker samtidig som staten likevel får høyere skatteinntekter (flere i arbeid), statsgjelden kan amorteres, arbeidstiden skulle kunne senkes betydelig m.m. I kombinasjon med en ny lovgivning om eiendomsrett skulle alle, som så ønsker, ha mulighet til å bli deleiere i sine arbeidsplasser og dermed kunne forandre sine livsvilkår.
Kan det være sant? Døm selv! Det er ikke sant fordi jeg påstår det, men fordi at det går å bekrefte med kausal vitenskapelig metode.

KONTROLLMULIGHETER
Tidsinnberetning er den mest effektive kontrollmetode som er til stede, ettersom personlig fysisk nærvær er nødvendig og målesystemet er nøytralt, umanipulerbart, globalt gyldig og naturanalogt. Timelønnskortet kan, hvis det viser seg nødvendig, være utstyrt med et flertall identifikasjonsmuligheter, for eksempel klassiske identitetsdata, finger- og håndavtrykk, DNA-identifikasjon, stemmeanalyse, biometrisk analyse, iriskontroll eller andre praktiske og sikre løsninger.

En del mennesker har uttrykt uro for at tidsskattesystemet, med de kontrollmuligheter som kan tillempes ved tidsskattningen, kunne føre frem til en superkontrollert politistat. Denne risiko synes meg ytterst liten og foreligger i langt høyere grad i dagens samfunnsformer, hvor den ofte er en konsekvens av svak samfunnsånd til følge av blant annet sosiale misforhold, som skyldes for store fiskale krav og påkjenninger på individene. Og det er jo nettopp disse misforholdene som tidsskattesystemet er til for å oppheve.

Det mest ønskelige ville naturligvis være å slippe unna kontroller helt, og at alle individer viste selvdisiplin, oppfylte sine plikter og oppdaget at det lønner seg bedre å være konstruktiv enn destruktiv. Denne tilstand har store muligheter å oppstå i tidsskattesystemet, ettersom dets konsekvenser er så attraktive for folk flest. Det lønner seg helt enkelt bedre å oppføre seg ordentlig enn å bryte reglene. De kontrollmuligheter som er blitt skissert her er kun en ekspansjonsreserve som kunne tillempes, men trolig ikke blir nødvendig.

Det fins et alternativt senario, hvor individet kan være helt avidentifisert overfor staten. Hvis bedriften garanterer tidsskatten til staten, så trengs i prinsipp ikke individuell tidsinnberetning til skatteverket. Det er fullt tilstrekkelig at tidsinnberetningen styres internt på bedriften og skatteinbetalingen fra bedriften tilsvarer den skatten som er beregnet gjennom angivelse av timelønn og antallet lønnstakere, som er kjent på forhånd.

Bedriftens alle inntekter går inn på sparkassens skattefrie konto, hvorfra alle ansatte og også bedriftslederen får sin lønn. Ved lønnsuttak betales også den tidsskatt som gjelder for aktuelt budsjettår. Denne tidsinnberetning er kontrollinstrumentet for såvel bedriftens bokføring som skatteverkets kontroll. Ettersom timelønnsangivelsen er et offentlig dokument, vet alle om bedriftens status i dette henseende, likesom de ansattes timelønner. Skatten kommer dessuten inn samtidig med lønnsutbetalingene. Skatteverket vet hvor mye skatt som normalt kan forventes fra hver bedrifts medarbeidere sammen, likesom andelen til hvert individ i det totale skattebeløpet. Dette fremgår av tidsinnberetningen, som altså må stemme med selvangivelsen og med det beregnede sluttbeløpet. Sykefravær og andre gyldige fraværsårsaker innberettes og dekningsgarantien for grunnbehovene korrigerer den økonomiske stillingen i samsvar med de beløpene som gjelder for individet.

SVARTARBEID IKKE LENGER MULIG
I dagens skattesituasjon kan mange ikke leve av sitt arbeid, særlig hvis man har lav lønn. Mer enn 7 timer av 8 timers arbeid blir tatt fra den lavlønte, hvis man regner med synlige og skjulte skatter, avgifter og renter. Det som blir over skal man leve på og det holder ikke for et anstendig liv. Mange kommer derfor frem til at hvis man jobber svart, kan man sterke sin kjøpekraft betydelig i dagens økonomi. Det svarte arbeidet utføres som regel til lavere timelønn, men gir likevel et anselig tilskudd til kassen. Den som ansetter svart arbeidskraft får betydelig lavere utgift og får et arbeid utført som han ellers ikke skulle ha råd til. Svartjobben begrenser ikke det normale arbeidsmarkedet, ettersom svartarbeidet aldri skulle bli utført til normal pris. Svartarbeideren forbedrer sin forsørgingsevne og slipper benytte sosialhjelp, hvorfor staten får lavere utgifter.

I tidsskattesystemet hverken får eller kan arbeidsgivere ansette arbeidskraft som mangler timelønnskort. Lønnstakere må ikke heller arbeide uten et slikt. Bedriftens alle inntekter går inn på en skattefri konto i en sparkasse, hvorfra penger til lønner og investeringer taes ut ved behov. Disse uttak meldes automatisk og tidsskatt betales i samband med lønnsutbetalinger. (Sparkassen kan fungere som factoringselskap, til selvkostnadspris.) Svartjobb blir umulig gjennom at arbeidsgiveren ikke kan beordre en lønnsutbetaling fra ovennevnte konto uten at lønnen kvitteres med timelønnskortet til en lønnstaker.

Hvis lønnsuttak fra kontoen likevel på en ubegripelig måte skulle lykkes uten en samtidig kvittering, blir det hele automatisk sett som et uttak av lønn til arbeidsgiveren selv. Denne får da tidsinnberetningen registrert på seg, og får selv betale skatten. Dette taper alle parter på. Arbeidsgiveren har med stor sannsynlighet bedriftens høyeste timelønn, hvorfor uttaket fra bedriftens konto blir det største mulige, samtidig som arbeidsgiveren ikke selv tilegner seg denne lønnen. Det hele blir i stort sett det samme som at arbeidsgiveren tar pengene fra sin egen lomme for å betale svartlønn, men da disse penger allerede er beskattet, er det ingen grunn for noen (naturligvis foruten arbeidsgiveren) å vise sure miner.

Ikke engang for den som jobber svart er det noe å vinne på. Ettersom svartjobberen ikke får noen tid rapportert på seg via sitt timelønnskort, så minsker hans sjanser å oppnå den skattefrihetsgrense hvor han har oppfylt alle sine skattetimer for året og deretter kan arbeide og tjene penger helt skattefritt. Svartjobberiet opphører.

Saken sees dessuten daglig hos skatteverket, og hvis forholdene viker av fra det beregnede, kan verket gjøre en revisjon. Datamaskinen gir signal hvis innberetningen ikke samsvarer med den førprogrammerte kalkylen. I datamaskinen er altså hver lønnstakers timelønn notert, arbeidstiden rapporteres daglig og det blir en sum som allerede tidligere er kjent. Hvis denne avviker fra det normale gir datamaskinen signal. Det er hvor enkelt som helst.

ARBEIDSGIVERE OG EIERE AV EGNE BEDRIFTER
Arbeidsgiveren/bedriftslederen har i normale fall ikke fordelen å tilegne seg skattefritt overtidsarbeid, hvorfor denne ikke har noen nytte av å få overtidstimer rapportert på seg. Hans kompensatoriske fordel er at han selv bestemmer størrelsen på sin timelønn, som han også tidsskatter for. Hvorvidt bedriftslederen skal få betalt for overtid, som han siden skatter for eller ikke, kommer an på arbeidets art og er et spørsmål som kan diskuteres. En viktig grunn til ikke å bruke et slikt system er at bedriftseieres overtidsarbeid er et fenomen som er assosiert med det nåværende «systemet» og som fører til at mange bedriftseiere stresser seg til sykdommer og dør i fortid. Dette gjelder særlig eiere av små eller egne bedrifter. Ofte pådrar seg disse bedriftsledere hjerteinfarkter, hjerneinfarkter, magesår eller andre stressykdommer på grunn av overanstrengelse, som en følge av dagens helt gale økonomiske røverspill og skatteutplyndring.

Kombinasjonen rasjonalisering, omorganisasjon, nyinvesteringer, nyanstillinger og den uteblitte overtidserstatningen avholder forhåpentligvis bedriftseieren fra å brenne seg ut og dø en for tidlig død. En levende bedriftseier er til større glede for samfunnet enn en død. Til følge av de urimelige krav dagens system stiller på eiere av små bedrifter og småbønder, tvinges disse ofte å arbeide langt mer enn normalarbeidstid, selv med krav på statistikk og byråkratisk papirarbeid, helt til ingen nytte. I lønndom jukser også mange bedriftsledere med økonomien ettersom det økonomiske slutresultatet ikke gir den standard som tilsvarer oppofringen, den resultatforventninger som på naturharmonisk måte er selve drivkraften til konstruktiv ambisjon og til bedriftsledelse.

I tidsskattesystemet blir forholdene innom næringslivet kastet om. Gjennom den økte selvfinansieringsgraden, kan ønskelige arbeidsavlastende investeringer fra menneskelig til teknisk kapasitet gjøres, som tar over store deler av bedriftseiernes oppgaver. Disse kan da konsolidere sine bedrifter og arbeide normal arbeidstid, likesom de øvrige ansatte i bedriftene og derutover få høyt produksjonskapasitet med på kjøpet. De slipper også sysle med skatteinndriving og produksjonshemmende skattebyråkrati, som de i dag utfører gratis for staten. Bedriftseiere lever i dag oftest et synderlig usunt liv, som er uøkonomisk både for dem selv og samfunnet. Et bedre økonomisk klima for bedriftseierne tillater også disse å få et kvalitativt bedre og lengre liv, hvilket i sin tur er til gunst for bedriftene og samfunnet/staten. Arbeidsbelastningen for bedriftseierne blir lavere etter at tidsskattesystemet er blitt konsolidert, i takt med at byråkratien minsker. Planeringen blir mer overskuelig, utholdelig og pålitelig. Dertil medvirker også økt soliditet, egen risikokapital og synkende renter.

Som kompensasjon for uteblitt skattefri overtidserstatning for eiere av små og middelstore bedrifter har de andre fordeler, f.eks. fri avskrivingsrett for investeringer og skattebefrielse for disse etter fastsatte regler. Bedriftseieren kan i stor utstrakning selv bestemme sin lønn og fra bedriftens sparkassekonto ta ut det beløp han ønsker. Han får naturligvis betale skatt som alle andre ved uttaket, men så lenge pengene står på kontoen belastes de ikke med noen skatt.

Bedriften som juridisk person betaler ingen skatt, uten er kun avsett å forsyne sine kunder med varer og/eller tjenester samt medarbeiderne med inntekter. Bedriftens oppgave er å være en «moneymaker», som produserer kapital til lønner og investeringer. Store bedrifter kan fra begynnelsen av tidsskattesystemets innføring trenge særskilt lovgivning. Men da store monopolbedrifter blir utsett for sterk konkurranse, (en effekt av det nye systemet), brekkes konglomeratbedriftene med tiden ned til mindre enheter og særskilt lovgivning blir snart overflødig.

FRIE BEDRIFTSEIERE
Kunstnere, forfattere og andre s.k. frie bedriftseiere har som regel meget ujevne inntekter i dagens økonomi. I tidsskattesystemet forandres dette forholdet på en radikal måte, ettersom alle mennesker får et overskudd på sitt arbeid og kommer til å gi større plass i sitt budsjett for kultur enn hva man har råd til i den gamle økonomien. Hvordan beskattes da disse frie bedriftseiere i en tidsfaktorøkonomi? Alle inntekter må passere sparkassens skattefrie personkonto, hvorfra kulturarbeideren tar ut sine levekostnader og får tidsskatte etter prinsippet: det totale årsuttaket delt med normaltidsarbeidet (1.600 timer). Da får man den timelønn man har unt seg for året og årets fastsatte skattetimelønner utgjør tidsskatt. Resten av inntektene som ikke taes ut for konsumsjon blir igjen skattefritt inntil videre. På den måten kan kunstnere spre sine ujevne inntekter under flere år og en foreløpig stor inntekt trenger ikke å beskattes til sin fulle verdi samme år (ligner i noen monn såkalte skogskontoer).

Nå synes kanske noen at kunstneres arbeidstid på ingen måte begrenser seg til 8 timer om dagen. Det kan jo periodevis dreie seg om mange flere timer. Men er ikke dette en effekt av dagens økonomi og vrange skattesystem, som ikke aksepterer kulturarbeidernes arbeidsordning, hvorved disse i fortvilelse over sine ugunstige forhold må leve på sultegrensen og desperat prøve å kompensere sine i regel usle inntekter med ekstra arbeidsinnsatser? Med den oven beskrevne modellen kan kunstnere og frie bedriftseiere roe seg ned og kommer til å kunne leve sine liv mere harmonisk og rette seg inn på hva de er best på. Det er en skam for et proklamert demokratisk samfunn, med plass for alle, å underkjenne kunstneres og forfatteres viktige arbeid og betydning for kultursamfunnet.

Hvor innskrenket makthavernes syn på kunstnerene under 1970-tallet kunne ytre seg, ble åpenbart når skatteverket på regjeringens oppdrag krevde at kunstnerene skulle inberette hvor mange fargetuber og pensler de brukte, pigment, terpentin, linolie og så videre, hvor mange maleskiver de kjøpte og eide, hvor mange grunnede og halvferdige tavler de hadde og hvor mange ferdige de hadde solgt og så videre. Presis som om kulturarbeidet var et fabriksarbeid på løpende bånd. Skatter, avgifter og renter er så høye for folk flest i dag at de hverken har råd til å kjøpe kunst eller bøker, råd eller tid til å gå på teater. Teatrene får ikke tilstrekkelige inntekter for å gå rundt og må derfor leve på statlige ytelser som skatteyterne får stå for. Svensk kulturpolitikk er, objektivt sett, et mysterium.

EN NY EIENDOMSRETT PÅSKYNDER UTVIKLINGEN MOT RETTFERDIGHET
Som et komplement til tidsskatten kan med tiden en ny lov om eiendomsrett innføres. Man kan regne med at tidsskattesystemet i seg selv får som effekt at eieforholdene i samfunnet blir mer rettferdige og demokratiske til følge av at menneskers økte selvfinansieringsevne gir dem mulighet til å starte egne bedrifter eller kjøpe seg inn i de bedrifter hvor de er ansatte. At de fleste sikkert skulle ta denne sjanse er trolig, ettersom det gir dem mulighet til å påvirke sin inntekt og få ut en rettferdig andel av sin arbeidsinnsats og delaktighet. Det gir dem dessuten større muligheter til å øve innflytelse på bedriften på andre måter. En ny eiendomsrettslovgivning skulle dog påskynde denne utviklingen i betydelig grad.

Når individet får eiendomsrett til resultatet av sitt eget arbeid, tidsskatten ekskludert, innebærer dette vesentlig sterket selvfinansiering. Dette kan skje gjennom at den som arbeider i en bedrift får lovstøttet rett til deleierskap i bedriften hvis denne ønsker det. Kapitaltilveksten blir da igjen i den egne bedriften som hurtigt kan ekspandere til sitt optimale nivå og konsolideres i både høy kvalitativ og kvantitativ produksjonskapasitet, likesom i høy livskvalitet for sine deleiere. I kombinasjon med en slik lovendring fører tidsskattesystemet frem til at eiendomsretten av produksjonsmidlene overføres til alle medarbeidere individuelt. Det skiller seg fra den kommunistiske tanken at produksjonsmidlene skal overføres til kollektivet, det vil si i praksis til staten. Det skiller seg også fra dagens s.k. aksjeselskap, hvor den som har majoriteten av aksjene i praksis eier både produksjonsmidlene og avkastningen, og arbeiderne lever under føydallignende forhold på samme måte som arbeidet står i forhold til staten i det sosialistiske samfunnet.

I et samfunnssystem hvor produksjonsmidlene eies multiindividuelt av dem som arbeider i bedriften øker omsorgen for firmaets utvikling og lønnsomhet, ettersom den økte lønnsomheten gjenføres til dem som arbeider og ikke til utenforstående vinstmaksimerende eiere. Dagens bedriftsstrukturer gir omkastet effekt; hvis lønnsomheten for bedriftseierne ikke tilsvarer deres grådighet kan de legge ned bedriften og gjøre tusenvis av ansatte arbeidsløse med etterfølgende tragikk. I en multiindividuelt eiet bedrift er dette naturligvis ikke lenger mulig.

Man kan også tenke seg at gruppen bestillere og kunder, særlig i distribusjonsbedrifter, kan få en økt rettslig og økonomisk status gjennom mulighet til deleierskap. Dette var den gamle kooperative tanken i England (Rubert Owen, 1820-tallet)(1). Et slikt senario ville være ønskelig blant annet av den grunnen at det gir mulighet å bevare sterke lokalsamfunn. Bedrifter som på forskjellige måter forsørger en bygd kan da ikke bare flyttes eller legges ned, og på så måte forarme et mindre samfunn. Lokalsamfunnene utgjør hjørnesteiner i et utholdelig kretsløpssamfunn med lokal produksjon av viktige livsfornødenheter og minskede energitap til følge av reduserte transporter. De garanterer dessuten et samfunn som ikke er like sårbart som dagens sentraliserte.

SAMMENLIGNING MELLOM DET GAMLE OG DET NYE SKATTESYSTEMET
Begrepet system brukes i forskjellige sammensetninger på mange uegentlige og feilaktige måter. Men når det gjelder naturvitenskapene og den teknikk som har blitt fremføtt fra økende kunnskap om natursystemenes funksjonsmåter, frembæres ingen tvil om at grunnprinsippet i disse er at naturlovene styrer med innbygget automatikk, selv om vi fortsatt står spørrende overfor en del samband som ennå ikker er klarlagt. Uansett hvor mye eller hvor lite vi vet om natursystemene, så fungerer disse optimalt for å fremme livets oppkomst og fortsatte eksistens, så lenge ikke mennesket tilfører naturstridige elementer som grådighet og urimelige krav på makt og så videre.

Dette innså man rart nok allerede på 1790-tallet i Frankrike. Man valgte der å standardisere alle romslige mål i landets målesystem til metermålet, som sattes til en timilliondel av jordmeridiankvadranten (avstanden fra nordpolen til ekvator). En mer nøyaktig verdibase enn denne hadde man ikke behov for da. Men det interessante er at man faktisk innså det nødvendige med verdibaser for menneskelige aktiviteter, i dette fall fysiske mål. Alle øvrige mål i det internasjonale målesystemet SI (Système International d'Unités) stammer i dag fra metersystemet. SI-systemet er et eksempel på et ekte naturanalogt system med verdibaser knyttet til fikserte verdier i naturen.

SI-systemet beviste at vi kan danne naturlovsanaloge systemer for samfunnets materielle og fysiske oppbyggelse. Disse kan vi siden tillempe etter våre spesielle behov. Ved konstruksjonen må vi være oppmærksom på det uvilkårlige sambandet mellom årsak og virkning, eller med et fint ord: kausalitet, slik at ingen uforutsette effekter oppkommer. Fundamentalt for vår fortsatte eksistens blir da gjennom iakttagelser og undersøkninger å prøve å vinne kunnskap om natursystemenes kausalitet, og, i de fall da mennesket vil påskynde utviklingen, å prøve å etterligne natursystemenes kausale funksjonsmåte.

ET NATURLOVSANALOGT SKATTESYSTEM
Kan et samfunnssystem virkelig regulere seg selv? Men da må jeg minne om at tyngdeloven, planetens rotasjon og kretsløp kring solen, treghetsloven, faststoffmekanikken, de sterke og svake kjernekreftene (som holder atomen sammen), de magnetiske og elektromagnetiske kreftene og alle andre naturlover regulerer seg selv. Hvis vi da konstruerer et skattesystem (en av den nåværende økonomiens hjørnesteiner) analogt ut fra naturlovenes struktur, så oppstår kausale reaksjoner av lignende slag som de fra ekte naturlover. Gjør det ikke det, så er systemet ikke naturlagsanalogt. Hvis jeg innskrenker postulatet litt og sier at kontroll skjer optimalt med automatikk som er innbygget i systemet, så har jeg uttrykt saken med full dekning for min påstand.

I tidsskattesystemet blir forholdet rettferdig. Inget menneske har mer enn 24 timer/døgn til sin rådighet. I vårt samfunn fordeler seg disse formelt på: 8 timers arbeid - 8 timers fritid - 8 timers søvn. Derfor er det grunnleggende prinsippet i tidsskattesystemet at ingen skal trenge å arbeide lengre tid enn noen annen for å betale samfunnsavgiften. Staten taper ingenting på dette.

RETTFERDIGHET TIL ALLE
Er det virkelig mulig å oppnå rettferdighet for alle i samfunnet? De fleste tror at det ikke er mulig. Men hvorfor skulle det ikke være det? Hva er det som gjør det umulig? At man ikke har lyktes med det tidligere innebærer ikke at det ville være umulig for all fremtid. Nye oppdagelser og oppfinnelser har i alle tider opphevet gamle forestillinger og overtro. Hvis man gransker urettferdighetene i samfunnet, så er det ganske lett å finne årsakene. Men så lenge man bare bevokter egne interesser, maktposisjoner, privilegier og kriger mot hverandre for å oppnå fordeler, uten hensyn til andres livsbetingelser, går det ikke å oppnå rettferdighet for alle. Alle mennesker, dyr, planter, annet liv og materia har blitt dannet gjennom objektive naturlover og deres livsvilkår må være i samsvar med disse. Det objektive er upåvirkelig av menneskelige viljer og inngrep.

For at livet skal bestå må også samfunnets ordning være oppbygget i harmoni med naturlovenes og livslovenes objektive vilkår. Da sier kranglefantene at det er det samme som den sterkeres rett! Det er ikke slik på noen måte. «Den sterkeres rett» er ingen naturlov uten en subjektiv vurdering (som iblant kalles jungelens lov). Naturlovene fremmer livet. Ellers ville vi simpelthen ikke eksistere. Ettersom urettferdighetene er utallige i dagens verden, er dette bevis for at lovgivningen strider mot naturen. Vi har lover som fremmer enkelte interesser; - gjør rike rikere og fattige fattigere, - ødelegger natur, miljø og livsbetingelser i bytte mot kortsiktige vinster. Lovgivningen er altså feilaktig (normative lover), den følger ikke naturlovenes vilkår (deskriptive lover). Dette viser seg på mange områder, ikke minst i økonomien, og da særlig i beskatningen. Fysisk tid tilhører det objektive, ettersom ingen politiske vedtak kan påvirke dens bestandighet. Uansett hva mennesker prøver å gjøre med tiden, så tikker den på etter naturlovenes vilkår! Tiden er opphavlig bundet til jordklodens dreiing om sin akse og årstidenes vekslinger er knytt til jordens bane rundt solen og jordaksens helning i forhold til baneplanet.

(Dessuten gjelder saken den tid som rår på vår planet hvor vi befinner oss, og ikke den tid i universet som kommer an på bevegelse og gravitasjon.) Se det slik: Alle mennesker har 24 timer til rådighet per døgn. Tiden er totalt integrert i menneskers liv. Vi blir trette av 8 timers arbeid, trenger å sove 8 timer for å holde oss friske og trenger 8 timers fritid og rekreasjon for å orke å leve. Vi trenger solens lys for at hormoner, enzymer og signalesubstanser i vårt autonome nervesystem skal kunne opprettholde balanse i livsfunksjonene, vår mentale kapasitet og kroppens stoffskifte. Vi trenger også mørket som via signalsubstanser (melatonin) fremkaller den hvile vår kropp trenger for å overleve. Dette er i stort sett felles for alle. Men livet styres også av et mylder av individuelle fysiske, biologiske og psykologiske verdibaser, som hverken kan over- eller underskrides, uten farlige følger for livsfunksjonen.

Men, har lovgivningen tatt hensyn til dette? Nei, ikke i det hele tatt. Likesom slavdrivere prøver man å presse ut så mye vinst som mulig fra medborgerne og beslaglegge omtrent 90% av arbeidets resultat for å befeste sine egne posisjoner og privilegier. Selv om nå teknikken har avlastet menneskene en mengde fysisk tunge arbeider, så har vi mindre og mindre tid til å leve sosialt enn tidligere. Er ikke dette rart? Av denne trenden kan man mistenke at jo mer teknikken utvikles, desto mindre tid blir igjen for mennesker til å leve som de selv ønsker.

Fysisk tid er altså lik for alle. Det må da være objektivt rettferdig å betale skatt etter prinsippet: like mange timer multiplisert med individuell timelønn for alle skatteytere, eller kortere sagt; like mange individuelle timelønner for alle. Med denne enkle og selvklare forandring i skattelovgivningen oppstår tusenvis av følgevirkninger, som gir størst mulig rettferdighet til alle.

TIDSSKATTEN SETTER FART PÅ ØKONOMIEN
I den nye økonomien basert på tidsskatt, kommer lønnstakerens disponible inntekt og kjøpekraft, alternativt selvfinansieringskapasitet, skattefri overtid medregnet, til å bli anselig høyere enn i det nåværende systemet. Dette minsker såvel sosiale transfereringsbehov som statlig lånebehov, hvilket senker både statsgjelden og lønnstakernes lånebehov. Når bankene ikke får låne ut like mye penger som tidligere blir de tvunget til å senke sine renter. Da begynner industriens hjul å rulle igjen, næringslivet får fart, konkurransekraften og eksportkapasiteten øker på grunn av synkende fremstillingskostnader og kapitalkostnader, handelsbalansen forbedres, valutareserven sterkes og statsinntektene øker ettersom skattebasen blir breiere. Alt dette skjer tross at skattetrykket minsker, mennesker blir selvfinansierende og transfereringsbehovet minsker. I og med at tidsskattesystemet etableres har vi også innført stimulanser for arbeidsvilje og initiativ gjennom at det lønner seg å arbeide.

TIDSFAKTOREN GJØR ØKONOMIEN BEGRIPELIG
«Trylleriet» med økonomi i dagens finansverden har sitt opphav i at det ikke fins noen økonomisk verdibase som absolutt korrektiv. Dagens økonomi går ikke å begripe ettersom det ikke fins noen bestandige regler. Økonomi er et spill lignende Svarte-Per, men reglene forandres stadig under spillets gang. Ingen målesystemer som er subjektivt konstruerte kan begripes av et rasjonelt tenkende menneske og derfor kan et ikke produktivt arbeidende menneske bli milliardær ved å spekulere i aksjer og valutaer, noe som i selve verket er et parasitterende på realproduktive menneskers arbeidsresultat. Og noe som er viktig å notere er at spekulasjon ikke er noe arbeid, men et spill om arbeidsfrie verdier hvor de som spiller ikke arbeider frem disse verdier selv. Betegningen på denne falske økonomien er krematisme, en betegnelse som Aristoteles sies å ha myntet.

Når det gjelder rentene så er selv individer som ikke har noen lån nødt til å betale renter. Prisen på alle varer og tjenester innbefatter nemlig renter i flere bakomliggende ledd og disse rentene blir sendt videre til konsumenten som til sist får betale rentene i prisen; på varer i snitt 30%, på tjenester rundt 50%, i leier mellom 35 og 86% beroende på bygningsår. Den høyere renten gjelder nyere bygninger. Gjennomsnittlig ligger leierenten på 56%.

Hvis renten kunne presses mot null ville alle priser kunne halveres. Dette er mulig ved hjelp av tidsskattesystemet. Kjøpekraften ville dobles bare gjennom at renten uteblir. Den begrensning av skattebyrden som den tidsberegnede skatten er opphav til sterker individets forsørgingskapasitet enda mer. Til dette bør komme en ny lov som fastslår individets eiendomsrett til resultatet av sitt eget arbeid (lønnen), minus den tidsskatt han/hun i likhet med alle andre må betale.

Gjennom å bruke et objektivt fiksert målesystem kan selv et statsbudsjett bli begripelig og fysisk fattelig for den gemene hop.

Tidsskatten rydder unna skatteoverveltingen som i dag ytrer seg slik at de lavlønte betaler mer skatt enn de høylønte målt i tid. Lavlønte betaler altså de skatter som de høylønte drar seg vekk fra. Hvis vi vil ha alle disse positive virkninger og økonomisk rettferdighet - ja, da er det bare i demokratisk orden til å kreve innføring av tidsberegnet skatt (timeskatt = tidsskatt).

OVERTIDSARBEID ER BEGRENSET
Et grunnprinsipp i tidsskattesystemet er at hver lønnstaker som har oppfylt sin del av samfunnsavgiften ikke betaler noen ytterligere skatt på øvrig arbeidstid. Antallet arbeidstimer som trenger å tidsskattes blir fastsatt hvert år av finansministeriet på grunnlag av statsbudsjettets størrelse, de innkomne timelønnsangivelsene og den beregnede middeltimelønnen. De muligheter til ekspansiv etablering av nye bedrifter, som tidsfaktorøkonomien genererer og som øker etterspørsel på arbeidskraft, rydder unna arbeidsløsheten, hvorfor praktisk talt ingen trenger å være redd for å bli uten arbeid. Hvis bedriften hvor man normalt arbeider ikke har plass for overtid kan denne taes ut som skattefritt midlertidig arbeid på annet sted.

Overtidsarbeid er av helsegrunner og i viss monn konjunkturelle årsaker regulert og begrenset. Den absolutt høyeste grensen for overtidsarbeid en enkelt dag er 4 timer. Et visst år kan f.eks. det tillatte overtidsarbeidet oppgå til 115 timer (= en halv time per arbeidsdag). Disse timer kan taes ut på forskjellige måter med den begrensningen at en enskild dag aldri får overskride mer enn 4 timers overtidsarbeid. Man kan da arbeide overtid på det egne arbeidet, noe som burde være det vanligste, eller arbeide med annet på noen annen arbeidsplass. Man må i det senere tilfellet ha ytterligere et timelønnskort, på hvilket timelønnen dog ikke må overskride den opprinnelig oppgitte. Alle arbeidede timer må innberettes, selv de skattefrie, dels for å holde kontroll på landets økonomi rent statistisk, dels fordi at arbeidsgiveren skal få gjøre tilsvarende avdrag for lønnsutbetaling fra bedriftens lønnskonto.

Overtidstimenes praktiske betydning kommer til å være størst direkte etter overgangen til tidsskattesystemet da alle krefter kommer til å bli nødt til å brukes for å konsolidere systemet og bringe den økonomiske situasjonen i balanse med såvel de statsfinansielle forholdene som med menneskers berettigede behov for livskvalitet.


JO MER DU TJENER DESTO LAVERE PROSENTUELL SKATT
Ved oppfylt normalarbeidstid i de forskjellige timelønnsklassene utgår maksimalt 45% som tidsskatt, hvoretter all annen prestasjonslønn er skattefri. Den totale skatteprosenten faller ved økende inntekt fra overtidsarbeid.

Skatten minsker altså i forhold til årsinntekten jo mer man tjener forutsatt at inntektsøkningen stammer fra overtidsarbeid og arbeid utenfor normaltidsarbeidets tidsskatt. Dette blir første gangen i historien som lavlønte betaler lavere skatt ved høyere årsinntekt. Tross det tilsynelatende paradokset, blir det dog fortsatt helt rettferdig ettersom alle betaler nøyaktig like mye skatt regnet i tid.

DEKNINGSGARANTI FOR GRUNNBEHOVENE (DGB)
I de tilfeller da en lønnstaker ikke kan gjøre hele det beregnede normaltidsarbeidet på grunn av sykdom, foreldreledighet, sabbatsår, utdanning eller annen gyldig årsak, utbetales dekningsgaranti for grunnbehovene (dgb), som er et garantibeløp som skal dekke våre grunnbehov.

Dgb kan oppdeles i to funksjoner:
1. Et korttidssystem (premiesystem) som man får bekoste selv og som inngår i samfunnsavgiften.
2. Et langtidssystem når man blir fraværende lengre tid på grunn av sykdom og så videre. I dette fall erstatter den allmenne dgb-forsikringen. Når man blir frisk igjen, får man fylle på kortidsbeskyttelsen til dets fastsatte nivå. Størrelsen på dette beløp er et forhandlings-spørsmål, som i den fremtidige blomstrende samfunnsøkonomien kan være frikostigere enn dagens sosialnorm (eksistensminimum). Vanligvis blir dgb relatert til den opprinnelige timelønnen. Det betyr at dgb erstatter inntekt som er uteblitt ved gyldig fravær fra arbeidet.

Hver enkelt oppbærer sin egen forsørgingsplikt.
En forutsetning for at man skal få dekningsgarantien for grunnbehovene utbetalt er at arbeidsfraværet er gyldig, det vil si at man av forskjellige grunner ikke kan arbeide (til følge av sykdom, svangerskap, foreldreledighet, studier, og så videre).

Dette kan selvfølgelig bli oppfattet som en innsnevring i den personlige friheten - et forsørgingstvang, hvis man vil bruke et skarpt ord - men det handler egentlig bare om et enkelt solidaritetsprinsipp. Hvis man velger å leve på ytelser i steden for å arbeide tvinger man jo andre til å opprettholde den egne forsørgingen. Den såkalte medborgerlønnen, som en del foreslår, er således ikke forenlig med tidsfaktorøkonomiens tanker. Man kan derfor si at det i tidsfaktorøkonomi bør foreligge forsørgingsplikt for alle mennesker, unntatt dem som av forskjellige gyldige grunner ikke kan gjøre dette. Hvert arbeidsfør medborger har således forsørgingsplikt for seg selv og trenger derfor å finne et passende arbeid. Noen problemer å finne passende arbeidsoppgaver kommer dog ikke til å finnes i en tidsfaktorøkonomi. En overflod av arbeider blir nemlig tilgjengelig innom alle yrkesområder.

I dag blir mennesker ofte deprimerte og handlingslammet til følge av stordriftens sjeledødende tempoarbeid eller arbeidsløshet på grunn av rasjonaliseringer, noe som er en helt normal reaksjon. Denne fremkalles av at forventningens innfrielse blir benektet, det vil si at den forventning på belønning for en oppofring, arbeidsinnsats eller forsakelse som individet gjør, ikke tilsvarer individets forventning. Hvis man aldri får tilstrekkelig belønning for sin oppoffring og livsplanering, mister man livsviljen.

Forventningen kan variere beroende på det politiske trykk individet lever under. Lengst nede på skalaen befinner seg slaven hvis vilje til å overleve tvinger ham å utføre det arbeid som avkreves ham inntil grensen for fysisk kollaps. Lengst oppe på skalaen befinner seg slaveeieren hvis krav på vinst får ham av de menneskelige «produksjonsenhetene» til å tvinge frem høyest mulige avkastning, - inntil, eller over grensen - for individets kapasitet. I den situasjon hvor produksjonsenhetene består av menneskelige individer og tilgangen på slaver er mer enn tilstrekkelig f.eks. krigsfanger/ konsentrasjonsleirfanger kan kravene drives over «produksjonsenhetenes» prestasjonsevne, og deres død er ikke noe hinder for at kravene blir oppfylt.

I den uhemmede kapitalismens verden kan kravene på avkastning drives hvor langt som helst uten hensyn til individene ettersom disse ersattes av roboter og automasjon og individene er blitt arbeidsløse. Menneskenes overlevelse er i begge tilfellene iinteressante for eieren til produksjonsmidlene som lar menneskene gå under. Fenomenet oppstår i både kapitalistiske og totalitære samfunn.

Motsatsen er altså et ikke-hierarkisk, realt rettferdig samfunn hvor menneskers levestandard utgjør målet for den førte politikken, uten sikte på å berike makthavere og kapitaleiere på medborgernes bekostning. Dette kan kun oppnåes i et samfunn hvor menneskene selve er sine egne ledere og multiindividuelt er eiere til produksjonsmidlene. Et slikt samfunn har aldri tidligere funnes, men er en mulighet i en tidsfaktorøkonomi. Ettersom alle samfunn hittil har vært oppbygget på subordinasjon, altså leder-og-lydersamfunn, har denne strukturen under årtusener blitt konsolidert, hvorfor man må regne med at det kommer til å ta sin tid å balansere ut de uleiligheter som en slik samfunnsorden har fremkalt og å fostre individer til eget ansvar og innsikter om livsvilkårenes samband - med mange parallellgående aktiviteter, psykologiske og naturvitenskapelige kunnskaper å bygge opp frie mennesker. Arbeidsløsheten kommer av helt naturlige grunner til å opphøre når tidsskattesystemet blir etablert ettersom initiativ og investeringer lønner seg og danner utallige arbeidstilfeller i samfunnet. Mennesker kan da finne sin rette yrkesrolle og føle tilfredsstillelsen av at arbeid lønner seg.

I neste steg øker etterspørselen ytterligere på grunn av de synkende prisene og gjennom at muligheter til skattefri overtid oppstår for lønnstakerne. Lønnstakernes kjøpekraft sterkes dermed enda mere, hvilket øker etterspørselen ytterligere og gir andre bedrifter anledning til å selge sine produkter og nyansette arbeidsløse. Dette øker i sin tur statens skatteunderlag, hvorved skattetrykket kan senkes. Lønnstakernes selvfinansieringsgrad øker da, hvilket innebærer at lånebehovet minsker og da synker også renten, hvorved investeringene i nye bedrifter øker; det blir billigere å produsere og prisene presses ytterligere. Dette er detsamme som høyere kjøpekraft for samme penger. Det ser ut som motsatsen til inflasjon, det vil si deflasjon, hvilket det i realiteten ikke er. Prissenkningen beror i første rekke på en minsking av prisets rentedel og minskede kapitalkostnader.

RISIKO FOR OVERHETNING
Det er ikke mulig på samme måte som i de fysiske målene/verdibasene å gi selve pengen en stabil verdi. Gullmyntfot fungerte noenlunde godt så lenge gullet hadde en stabil verdi. I dag er gullet på vei å miste sin eksklusivitet og har bare en praktisk/teknisk verdi, fortrinnsvis som plettering i elektroniske kretser gjennom at det neppe oksiderer. Når også pengemengden i dag ikke utelukkende sirkulerer som sedler og mynt, uten som verdipapir og ikke minst som sifrer i en datamaskin, må man gå en annen vei. Derfor må man gjøre regelverket for pengesystemet entydig, noe som er mulig gjennom å bruke samme metode for skatt som for lønn. Man får lønn relatert til arbeidstid. Skatt/samfunnsavgift skal naturligvis følge samme prinsippet.

Økonomisystemet og pengemengden må korrelere med realproduksjon og menneskets biologiske/fysiologiske verdibaser. Menneskets fysiologiske verdibaser er i stort sett likartet, det vil si alle blir trøtte av arbeid, vi må sove og vi må ha rekreasjonstid for å tåle de påkjenninger som samfunnet pålegger oss. Alt dette må døgnets 24 timer romme. Derfor skal skatt uttaes i forhold til brukt tid, slik at alle skal betale like mange timelønner i skatt. Tiden er det eneste som er nøyaktig like for alle og like viktig for alle.

Når kjøpekraften øker kan det bli tendens til inflasjon. I tidsskattesystemet kommer dog den økte kjøpekraften fra økende realproduksjon, hvorfor penger og varer balanserer hverandre. Her må vi altså etter en tid inngripe med korrigeringstiltak for å motvirke overhetning, noe som i første rekke bør dreie seg om kortere arbeidstid.

Den rette politikken er naturligvis at vi manøvrerer ytterst forsiktig og unngår altfor hurtige forandringer. Da slipper vi også unna sterke deflasjonstendenser. Etter hvert kommer vi i paritet med verdensmarkedspriser. Hvis vi ville det, så kan vi gjennom automatisk økende produktivitet (automasjon og robotisering) presse verdensmarkedsprisene og bli verdens effektiveste industrinasjon.

HVORDAN MAN BLIR MILLIARDÆR
De fleste mennesker har lite eller inget begrep om hvor mye en milliard kroner er. For å gjøre det fattelig pleier jeg å bruke følgende beskrivelse: Hvis en person tjener så mye at denne etter å ha betalt skatter, renter, avgifter, sin leie, sin egen forsørging, omkostnader, m.m. likevel kan spare en million svenske kroner hvert år, så har denne personen en temmelig god inntekt, ikke sant? For å tjene inn en milliard må han/hun arbeide i tusen år. Det sier seg selv at ingen kan tjene inn en milliard. Det må skje på annen måte; nemlig gjennom spekulasjon. Spekulasjon innebærer alltid at penger fordeles om fra dem som utfører realproduktiv virksomhet til dem som ikke arbeider. Vi har flere milliardærer i Sverige.

HVORFOR KORTERE ARBEIDSTID?
Som jeg har beskrevet tidligere kan altså vinstkapitalen bli værende i den egne bedriften og kan brukes for investeringer til optimalt kapasitetsnivå. Dette medfører mulighet til kortere arbeidstid, som jo er en livskvalitet i seg, men som også kan brukes til meget annet: rekreasjon, utvikling, sosiale kontakter, kulturelle aktiviteter og mange andre interesser. Også av psykologiske årsaker er en arbeidstidsforkorting interessant. Eksperiment med senkning av arbeidstiden har på senere år vist at kortere arbeidstid (innom sykepleien og verkstedsindustrien) ikke i det hele tatt trenger å senke produktiviteten, på sikt heller tvert om, ettersom ansatte ikke stresser og overanstrenger seg like mye som tidligere. En forkorting av arbeidstiden fører til bedre helse psykisk og fysisk, psykosomatikken minsker, sykefraværet synker og så videre.

For øvrig er den virkelige arbeidstiden nå til dags etter generelt sykefravær mindre enn 1.600 timer, hvorfor ingen praktisk forskjell i virkelig arbeidstid oppstår. Vi regner da med at menneskers sykefravær kommer til å minske på grunn av kortere arbeidstid ettersom motsatsen intreffer ved lengre arbeidstid.

En interessant sekundæreffekt i sammenhengen er at psykosomatikken kommer til å minske når stressen minsker og mennesker mår bedre, får fremtidshåpet tilbake og kan planere sin tilværelse økonomisk og sosialt. Psykosomatikken svarer i nåtiden for rundt 80% av pleiekostnadene. Med psykosomatikk menes at mennesker reagerer med fysiske sykdommer som følge av psykisk stress og utbrenthet, noe som ofte årsakes av økte krav og påkjenninger, arbeidsløshet, økonomiske forsørgingsvansker og dess følgeeffekter, familieproblemer og skilsmisser, boligmangel, eksistensiell uro, karriærejakt og så videre.

De psykososiale påkjenningene fører til svekket immuneforsvar, hvorved kroppen ikke kan svare med selvleging som normalt og de første smertene utløser en lang rekke av følgesykdommer. Pleieapparatet blir dermed overbelastet og de nedskjæringer av pleiekostnadene som politikerne i våre dager svarer med for å hindre økende utgifter i statsbudsjettet forsterker effektene, det vil si mennesker får enda mere bekymringer og sykdommer og krisene fordypes ytterligere.

ØKT VELMÅENDE FOR ALLE
Av det ovenstående kan vi trekke konklusjonen at helsesituasjonen i landet kommer til å forbedres dramatisk hvis tidsskattesystemet innføres. Full sysselsetting og et ekspanderende næringsliv gir økonomisk trygghet, hvilket resulterer i sosialt velmående og dermed sterket immunforsvar. I en slik situasjon får tilværelsen større mening for hvert individ som da kan planere sitt liv og utvikle sin spesifikke evneprofil. Lykkelige mennesker får mindre motivasjon for sprit og stoffmisbruk og den selvødeleggende drivkraften kan skiftes mot konstruktiv utvikling. Det økende psykiske velmående som oppstår hos flertallet individer forløser kreativitet og initiativ som tidligere har lugget blokkert og ubenyttet. Dette starter en svær mengde nye aktiviteter til nytte for samfunnets stabilitet, styrke og utholdelighet.

Med et utbygt og konsolidert tidsskattesystem kommer arbeidstiden suksessivt til å minske til et nivå som gir mennesker mer tid for sosialt samvær. Vi kan uten videre konstatere at den arbeidsbelastning som dagens mennesker er pålagt er en unaturlig tilstand. Ikke engang jeger- og samlersamfunnets mennesker for 10.000 år siden arbeidet så mye som det moderne mennesket gjør. Vi har nemlig ikke utviklet noen større biologisk arbeidskapasitet under denne evolusjonært korte periode, uten befinner oss fortsatt på et nivå som det tar evolusjonen millionvis av år å oppnå.

Den enorme produksjonsøkning som moderne teknikk har medført burde innebære at arbeidstiden kan senkes til biologisk korrelerte sunne nivåer. Dette har dog ikke skjett, i stedet har den moderne teknikken medført større (!) arbeidsbelastning, tross at det burde være tvert om. Det er åpenbart at det foreligger en alvorlig systemfeil i denne utviklingen.

Systemfeilen er igjen den konstaterte mangelen på verdibase i økonomien. Den kausalkjede som blir den naturlige følgen av tidverdibasens integrasjon i økonomiens skattedel fører til kortere arbeidstid som en av tusen andre effekter. Da kan ikke bare den materielle velferden forbedres, uten også de psykososiale forhold, som nå til dags belaster mennesker utover deres naturlige kapasitet og driver oss inn i stress, hjertefeil, magesår, depresjoner, nevroser, psykoser, psykosomatiske sykdommer og ikke minst den sosiale oppløsning som samfunnet rammes av i alt større utstrakning med skilsmisser, kriminalitet, stoffmisbruk og andre destruktive kompensatoriske adferder som følge.


HVORDAN INNFØRER VI SYSTEMET?

En enkel måte å innføre tidsskattesystemet kunne være å bruke en metode med skrittvis økende tidsintervaller under arbeidsåret, innom hvilket tidsskattemodellen praktiseres. Disse perioder ville deretter bli sammenlignet med resterende årsarbeidstid da det gamle systemet tillempes. Første året kan vi begynne med to måneder, det andre året fire o.s.v.

Eller også kan vi første året begynne med å innføre den nye skatteordningen kun for inntektsskatten samt fryse alle andre skatter, hvilket ligger nærmest til hånds. Under hvert kommende år kan vi siden inkludere noen av de andre skattene eller la dem avsovne når statsinntektene øker og statsutgiftene minsker. Vi kan da gjennomføre tidsskattesystemet på 6-12 år og alle får tid og mulighet til å avvikle ufordelaktige arrangementer og tilpasse seg til det nye systemet. Denne metode ville gi plass for utfallsstudier, korrigeringer og innfasing samt i tilsvarende grad avvikling av den gamle økonomiske uordenen.

Ovenstående forslag er kanskje ikke heltdekkende, selv om det inneholder de viktigste ingrediensene som kreves hvis forandringen skal bli funksjonsdyktig innen rimelig tid. Mange umiddelbare problemer kan oppstå, hvilke er relaterte til det gamle systemets brister, men som dess bedre er av overgående natur.

ET LITE SAMMENDRAG AV SYSTEMETS TILTAK OG EFFEKTER.
1. Alle skatter unntatt tidsskatt avskaffes. Preventivskatter (for eksempel sprit og tobakk og andre utslippsskatter) kan bli igjen foreløpig.
2. Hindrene for næringslivet bortfaller. Det blir enklere å starte bedrifter og nyansette, hvilket senker arbeidsløsheten.
3. Tidsskatten medfører at alle bidrar med like mange timelønner for å betale skatt. Kjøpekraften øker når en tidsgrense for skatteuttak innføres. Dagens skatteovervelting på de fattige opphører. Skatteplanering blir dessuten umulig.
4. Alle arbeidstimer utenfor tidsskatten er skattefrie. Overtid er følgelig skattefri, men utgår med
samme beløp som den ordinarie timelønnen. Derved påvirkes ikke produksjonskostnadene. (Unntak: Beordret overtid kan i visse situasjoner erstattes med lønnstillegg).
5. Mennesker får beholde en større del av resultatet av sitt arbeid enn tidligere og kan spare et overskudd, som gjør at det blir mulig å selvfinansiere konsumsjon, investeringer og utdanning i høyere grad enn tidligere. Dermed minsker lånebehovet.
6. Bankenes utlåning minsker med tilsvarende beløp som individene har akkumulert, hvorfor renten må senkes for å lokke nye låntakere. Hvis andre muligheter til lån ikke gis kan staten gjennom sparkassene bli skyldig til å bistå med rentefri risikokapital til konstruktive prosjekter, hvilket danner arbeider.
7. Når renten begynner å synke blir det etterhvert billigere å investere og danne nye jobb. Arbeidsløsheten kan avskaffes og skatteunderlaget øker, hvorved skattetrykket og arbeidstiden kan senkes.
8. Lavere rente minsker statens rentekostnader på statsgjelden (14 milliarder for hver
prosentenhet). Samtidig synker statens opplåningsbehov i takt med at bidragskostnadene for arbeidsløshet og så videre minsker og menneskers tilsvarende inntekter øker.
9. Med full sysselsetning øker statens skatteinntekter og statsgjelden kan amorteres. Dette
senker renten dramatisk og gjør valutaen sterk.
10. Nye investeringer til lavere kapitalkostnader senker prisene, øker antallet nye bedrifter, produksjonskapasiteten og eksporten øker, hvilket gir eksportinntekter, forbedret handelsbalanse og større valutareserve.
11. Importbehovet minsker, kvaliteten øker, konkurranse stabiliserer prisene.
12. Misbruk, sosial kriminalitet og psykosomatiske sykdommer minsker.
13. Ingen boligmangel, lave leier, eget boligeierskap og deleierskap i bedifter.
14. I den nye samfunnsformen øker virkningsgraden. Dette gir ressurshusholdning,
resirkulerende produksjon, kretsløpssamfunn, opphørende miljøødeleggelse, høy livskvalitet, ny teknikk, mengder av nye økologiske oppfinninger.
15. Tidsskatten opphører etter livsarbeidstidens utgang. Pensjonister betaler altså ingen skatt.
16. Dekningsgaranti for grunnbehovene (dgb) erstatter alle former for trygd.

Ovenstående utvalg er kun en liten del av tusenvis av forbedringer. For at en virkelig forandring skal komme til stand må en plattform for en ny politikk dannes, en politikk som har ambisjonen å gi rettferdighet til alle i samfunnet og planerer for utholdelighet. Den som stiller opp for et slikt initiativ hjelper ikke bare seg selv, uten også alle andre i samfunnet til rettferdigere livsvilkår.

GÅR DET Å JUKSE I TIDSFAKTORSYSTEMET?
Eksempel: Man tenker seg at man gir melding om en lav timepenge, men får en betydelig høyere. Derved kan både arbeidsgiver og ansatt tjene på bedrageriet, tror man. Vi må da se på de regler som skal gjelde for bedrifter. Bedriftens alle inntekter må faktureres gjennom sparkassen og betalingen settes inn på en skattefri konto, hvorfra alle i bedriften får sin lønn kvittert mot tidsinnberetning samt at gyldige investeringer skattefritt taes fra samme konto.

Tidsinnberetningen administreres med datamaskin og går daglig fra bedriften til skatteverket (og sparkassen) som begge er oppkoblet til bedriftens sparkassekonto. Tidsinnberetningen krever fysisk nærvær, og hvis man nå skulle trenge det - en rekke identifikasjonskontroller med personlige koder som kan gjøres hvor rigorøse som helst.

Når penger taes ut fra kontoen kvitteres dette mot tidsinnberetningen, hvilkens personlige vilkår for hvert individ allerede fins i sparkassens datamaskin. Uteblitt tidsinnberetning sperrer utbetalingen. Hvis denne sperren på noen ukjent måte kan heves, blir uttaket på ført på bedriftens høyeste lønnsangivelse, oftest bedriftslederens.

Man kan jo også tenke seg det usannsynlige at bedriftseieren tar av egne penger og betaler lønnen som en gave. Men da er jo allerede tidsskatt blitt trukket fra disse pengene og arbeidsgiveren må bokføre dette uttaket på seg selv. Arbeidsgiveren får vanligvis ikke ta ut overtidserstatning, men kan selv bestemme sin timelønn. Rimeligvis vil man holde denne optimert (laveste skatt og størst mulige inntekt) og arbeidsgiveren har ingen rasjonell grunn til å betale noen med egne penger da det høyer hans egen skatt og han ikke får noen fordel av denne ubegripelige adferd. Den person som har fått pengene på denne usannsynlige måten har ikke gjort noen tidsinnberetning på seg selv, hvilket skatteverket naturligvis lurer på, hvis det ikke heller er blitt meldt om noe sykefravær. Tiden for sykefraværet må naturligvis også innberettes og bekreftes av lege og så videre. Å holde et bedrageri i gang med så mange parametrer innblandet blir meget kronglet og upålitelig som bedrageri betraktet.

Man kan jo også spørre seg hvorfor man vil jukse når man tjener mye mere enn man tidligere har gjort. Hvis høye skatter fører til skatteflukt, så burde høyere lønner og lave skatter føre til at viljen til å jukse minsker i tilsvarende omfatning, særlig når skattetrykket generelt minsker markant.

Det er inget som hindrer at det gamle og det nye systemet kjøres parallelt. Vi i det nye systemet blir glade hvis dere i det gamle «systemet» vil betale mer skatt enn nødvendig. Det minsker skattene i det nye systemet enda mere. Hvis bedriftseieren likevel på noen måte kan betale penger til lønnstakeren uten tidskvittering, så må pengene komme fra ulovlig virksomhet av noe slag. Dette ligger utenfor tidsskattesystemets kontrollmuligheter. Tidsfaktorsystemet gjelder når penger fortsatt brukes som betalingsmiddel. Hvis fusk kan konstateres, kan det ultimate hinderet da bli at penger opphører som betalingsmiddel og kun kontokort blir gyldig kjøpemetode. Da har man gjort forbrytersk virksomhet i det private umulig, men samtidig åpnet for omfattende økokriminalitet, pluss at man har innført totalitarisme. Tap av friheten er et høyt pris for å hindre unødvendig fusk.

TIDSFAKTORØKONOMI ÅPNER NYE MULIGHETER
Man må ikke glemme at et tidsskattesamfunn byr på så enormt mange flere muligheter til å tjene penger enn dagens samfunnsorden. Hvorfor skulle man risikere å gå glipp av dette bare for fornøyelsen eller spenningen med å begå forbrytelser og derved kanskje forderve sine fremtidige muligheter til å realisere de drømmer man en gang hadde, å gjøre karriære innen sitt spesialområde? Fremtidens utforming kommer an på hva mennesker beslutter seg til å gjøre i nåtiden. Som jeg tidligere har nevnt foreligger med tidsskatt den fantastiske muligheten til å styre fremtiden med personlige initiativer og engagemang i steden for å være nødt til å engste seg over alle de urettferdigheter som man er blitt uskyldig rammet av i det gamle «systemet» og som man ikke kan gjøre ugjort.

I dagens «system» blir man utblottet i en angivelseskalender hvor hvem som helst kan se hvor mye man har tjenet, hvilket kan være fristende for visse mennesker som er i stand til å begå forbrytelser. I tidsskattesamfunnet fins det ingen slik kalender og ingen vet hvor mye penger noen har. Dessuten kanskje det er lurt å holde sine penger tilgjengelig i sparekasser for å unngå risikoen for at pengene blir oppløst. Den angivelseskalender som blir aktuell i det nye systemet inneholder kun en oppgave, nemlig timelønnen. Hvor mye penger man eier fremgår ikke. Og jeg anser at det ikke er noens business, ikke engang statens, hvis den vil kalle seg demokratisk. Hvis man har oppfylt sine plikter i likhet med alle andre medborgere, så har man oppfylt sin samfunnsplikt og dermed er det nok.

Nå og da hevdes det at priser burde variere i forhold til forskjellige inntekter, noe som jeg finner ubegripelig. Da er det fornuftigere å objektivere lønnssettingen slik at avstanden mellom høye og lave lønner med tiden kan minskes. I dag er enkelte lønner altfor lave i forhold til utrettet arbeid, likesom andre er for høye. Produkter av forskjellige slag har faste kostnader som må dekkes i prisen pluss at det må finnes en rimelig vinst hvis det skal være noe motiv for å drive en virksomhet. Alle priser som ligger over eller under denne grense er feilaktige. Siden kan man ikke se bort fra hvordan vi individer samvirker og handler på et s.k. marked gjennom tilgang og etterspørsel. Konkurranse på like vilkår for alle kommer til å holde både kostnader og priser tilbake i forhold til det monopolistiske marked som rår i dag og som virker i motsatt retning med alle de negative følgevirkninger som dette medfører.

De største prisøkningsmekanismene stammer fra dagens beskatning, fiskale avgifter, inflasjon, bankrenter og vinster, av såvel synlig som usynlig karakter, hvilke er de mest påtakelige hindrene for demokratiskt økonomisk utvikling og og de er særlig viktig å få ryddet unna. En annen prisøkningsmekanisme er den grådigheten som ble fremdyrket gjennom det gamle «systemet»: vinstmaksimeringen, - dårligere kvalitet til høyest mulige pris. Alle disse negative fenomener blir effektivt motarbeidet av tidsskattesystemet og dermed har vi gitt en positiv injeksjon for det realproduktive næringslivet og den økonomiske infrastrukturen i landet, som innebærer kjøpekrafts- og velferdsøkning og ikke minst økonomisk trygghet for alle uten at noen med rette kan påstå seg å være urettferdig behandlet.

Dynamiske effekter innebærer kjeder av kausaleffekter som oppstår når risikokapital blir personlig eiendom som kan satses i nye bedrifter og prosjekter og så videre. Det må slåes fast at den gamle industrialismens kapitalkrevende investeringer ikke kunne genereres av småfolket og eiere av egne bedrifter. I dag er teknikken så utviklet og sofistikert at den økonomisk er tilgjengelig selv for små bedrifter og beskjedne investeringer. Forutsetningene for en helt ny industriell struktur er i dag helt annerledes enn i begynnelsen av 1900-tallet. Samme sak gjelder naturligvis for politikken. Det er bare mennesket som ikke er blitt forandret de seneste 50.000 årene, hvilket man naturligvis må ta hensyn til. Menneskets kognitive ressurser holder nå på å bli utilstrekkelig for den nye tidens krav. Derfor er det viktig at teknikken passes til menneskets forutsetninger og ikke tvert om som tilfellet er i dag, hvis vi skal kunne unngå en eksistensiell katastrofe. Gårsdagens psykopatiske og bakstrevende maktmenneske, utviklet gjennom jungelens lov, må stå tilbake for det konstruktive oppfinnelses- og oppdagelsesbevågne moderne mennesket. Her kan man snakke om et virkelig paradigmeskifte.

Det er plass for politikk selv etter at tidsskatt er blitt innført, men denne politikken må nødvendigvis være grunnet i sunt fornuft, befriet fra særinteresser, det vil si følge av naturen gitte objektive forutsetninger.

FIKSERTE VERDIBASER
Penger er et byttemiddel og basen i et målesystem for verdier innom produksjon-distribusjon-konsumsjon. Det må presis som andre fysiske målesystem med verdibaser som meter, kilogram, liter og sekund være bestandig fra dag til dag - ja, over årtusener for å kunne fylle sin oppgave. Tenk selv hva som ville skje hvis metermålet ikke var stabilt. Vi ville ikke kunne bygge noe som tok lengre tid enn 10 minutter! Detsamme gjelder forstås også de andre målene innenfor sine bruksområder.

Hvis staten har tatt på seg oppgaven å gi ut penger og holde pengeverdien stabil, så kan pengeverdien ikke tillates å til synes fly planløst rundt som den gjør i dag. Her er det tale om et økonomisk systemfeil. Dette går å rette gjennom å innføre den uforanderlige tidverdibasen i økonomiens skattedel. Vi oppnår da stabilitet i økonomien og kan med enkle midler balansere pengeverdien og holde den på et stabilt nivå.

ET FALSK MÅLESYSTEM FØRER TIL FUSK, BEDRAGERIER, TYVERI OG UTPLYNDRING AV REALPRODUKSJONEN:
Manipulasjonene med økonomien har gått for langt. Utlåning mot rente bygger på at mennesker har svak selvfinansieringsevne. Hvis selvfinansieringsevnen sterkes fører det i forlengelsen til synkende rente og spekulasjon blir mindre lønnsomt. Det blir interessant å tjene penger på arbeid ettersom det da lønner seg å arbeide.

I dagens økonomi er det tvert om. Man kan aldri bli rik på å arbeide, det lønner seg simpelthen ikke. For å bli rik kreves i stedet en helhjertet satsing på spekulasjon. Det holder forstås ikke i lengden. «Hvis alle kjøper aksjer trenger ingen å arbeide» er inget bra forslag.

Fra år 2000 er mer enn halve den svenske befolkningen innlokket i aksjespekulasjon med andres arbeidsresultat, gjennom fondsparingen. Det kommer til å bli en kraftig smell i sin tid og alle småsparere kommer til å gjøre braktap som vanlig. Det nye sosialdemokratiske pensjonssystemet hviler også på aksjespekulasjon. Man spør seg hvordan det rimer med de gamle sosialistiske tesene om arbeidets hellighet og spekulasjonens forderv.

GLOBALE DOBBELTVALUTASYSTEMER
En løsning som kan forhindre et internasjonalt økonomisk sammenbrudd innebærer at alle nasjoner skaffer seg en nasjonalt intern og ikke konvertibel parallellvaluta for hjemlige transaksjoner. En separat internasjonal valuta felles for handel, eksport og import i et globalt handelsområde kan senere dannes.

I dag kan den amerikanske dollaren, samtidig nasjonal og internasjonal, som sentralvaluta skaffe seg selvtatte privilegier, men også blokkere andre lands indre affærer med blant annet omfattende arbeidsløshet som følge. Glem ikke Vietnamkrigen, når dollaren sank til 2,70 svenske kroner og den økonomisk sammenkoblede oljekrisen i 1973. I fremtiden kan euroen erstatte dollarens rolle og Sverige går da fra asken i ilden. ØMU tjener inget uegennyttig rasjonelt formål, men flytter bare problemenes opphav til en annen geografisk posisjon og nye profitører. I sammenhengen kan også nevnes at den svenske Riksbanken tar inn omtrent 6 milliarder i styrerenter til statskassen, hvilket tilfaller den nye Eurobanken, hvis vi går med i ØMU. Risikoen for valutakrig mellom dollar og euro blir akutt. Resultatet av et forslag om parallellvaluta blir derimot et sosioøkonomisk løft for hele verden. Forslaget er i tillegg sterkt konfliktløsende.

Når den nye økonomiske modellen er blitt konsolidert kan dobbeltvalutasystemet kanskje avvikles og gjensidig respekt for hvert lands indre økonomiske affærer oppnåes. Muligheten for å gå tilbake til dobbeltvalutasystemet ved tegn på økonomisk uro er alltid tilgjengelig. Jeg anser at det er et uavviselig krav at alle folk og statsbildninger skal være frie og suveræne. De skal dermed også eie rett til å kontrollere sine egne pengesystemer og sine egne økonomiske affærer uten innblanding fra ytre dominante nasjonale valutaer og valutaspekulanter.

BALANSE OG JAMVEKT
Mange spør seg hvordan det blir med inflasjonen etter at tidsskattesystemet er blitt innført og det er et komplisert emne som jeg skal prøve å besvare, uten garanti for at det er riktig (dog utførligere i boken.) Forenklet kan man si at ettersom tidsskattesystemet er direkte koblet til et prestasjonslønnesystem, så opphører spekulasjonsproblematikken, blant annet til følge av forandrede eieforhold og at renten presses mot null. Derved kommer det i stort sett alltid til å være like mye penger i omløp på markedet som det fins tilsvarende dekning for i realproduksjonen. For å håndtere inflasjonsproblemet trengs da bare mindre justeringer av pengemengden.

Dette blir betydelig lettere etter at tidsskattesystemet er blitt innført, ettersom inntektsforskjellene mellom mennesker minsker kraftig og kapitalen sprees og fordeles jevnere over hele befolkningen. I dag er en del lønner for lave, andre er for høye i forhold til arbeidsprestasjon og kompetanse. Det pågår en uavlatelig kamp om pengene i samfunnet og de realproduktive lønneansatte er de stadige taperne.

FORSKJELLIGE GRUNNER TIL Å LÅNE PENGER
Et eksempel på hyperinflasjon kan vi få hvis vi skuer tilbake på Tyskland under Weimar-republikken (1923). Der kunne et frimerke eller en fyrstikkseske til slutt koste milliarder mark. Ikke mindre enn 39 papirfabrikker og 1.783 trykkpresser gikk døgnet rundt for å fremstille papirpenger. Til slutt ble inflasjonens heksedans så vill at dollaren på Berlinbørsen steg med 613.000 mark i sekundet. Når folk fikk lønn ruste de av gårde for å omsette pengene i varer som bare steg og steg i pris, fra dag til dag, til slutt fra time til time. I midten av november 1923 satte regjeringen stopp for vanviddet og stabiliserte dollarkursen til 4,2 millioner mark, en kurs som var nøyaktig en milliard ganger så stor som den opprinnelige pariteten. Man innførte da også en ny overgangsvaluta 1923 som ble kalt Rentenmark, som ble fiksert til en milliard (papir)-mark. Rentenmark ble erstattet 1924 med Reichmark med den samme verdien.

Det klassiske inflasjonseksemplet oppstår når krigsfare truer (ikke sjelden fremkonspirert av de finansielle interesser som tjener på krigen), og en plutselig mobilisering krever umiddelbare økonomiske utgifter. Dette fenomenet er et av de farligeste økonomiske tilstandene en stat kan havne i. Inflasjonen rammer dessuten i hovedsaken den hjemlige befolkningen. Når det gjelder «nødvendige» innkjøp (våpen!) fra andre land må man handle med «riktige» penger, som må lånes utenlands. Dette har i alle tider vært enkelt, da det alltid har funnets spekulanter som står i kø for å låne ut penger til konflikter og krig ettersom dette er deres mest lønnsomme forretningside. I begge tilfellene er det alminnelige mennesker som får betale med skatter, svekkelse av pengeverdien eller renter, oftest alle utgiftene, dessuten med sine liv. Statspolitikernes gjeldsetning kan innebære at et land blir nødt til å avstå naturtilganger som gruer og skog samt infrastrukturelle ressurser som vanndistribusjon, energi- og kjernekraftsindustri og lignende til private utenlandske interesser. I samband med Tysklands krigsskadeserstatning tok kreditorene tyske realverdier i pant som sikkerhet og jernbanerne, tollvesenet, til og med Deutsche Reichsbank sattes under utenlandsk kontroll.

I samband med krig oppstår hurtigt leveransehinder, hvilket minsker produktmengden og utvalget av varer; - varebrist oppstår. Når så pengene konkurrerer om den knappe tilgangen på varer får vi varemangelsinflasjon og da dykker fenomenet svartebørshandel opp.

LØSNING PÅ PROBLEMENE?
Tidsskattesystemet setter sperre mot alle de ovenstående fenomenene gjennom sin integrasjon av en verdibase i økonomiens skattedel. Realproduksjonens resultat fordeles da rettferdig og balanserer og korrigerer derved det økonomiske systemets mekanismer. Pengemengden holdes i balanse med varetilgangen og renten presses mot null gjennom den økende selvfinansierings-graden i samfunnet. Dette øker i sin tur investeringene, hvilket effektivt motvirker at monopol og kapitalkonsentrasjoner oppstår gjennom rente-på-rente-mekanikken.

Krig oppkommer ikke sjelden gjennom en kausalkjede hvor blant annet utarmet næringsliv, arbeidsløshet, sult, revansjisme og fremhisset hat mot utpeikede syndebukker, f.eks. etniske grupper, starter en konflikt som overgår i krig. Men ettersom tidsskattesystemet eliminerer arbeidsløshet, gir gode lønner, lave skatter, høy etterspørsel og ekspansivt bedriftsliv, forsvinner såvel sult som misfornøyelse og en rekke andre konfliktfremkallende tilstand samt naturligvis inflasjonen! Prøver for å fremprovosere revolusjonære stemninger mislykkes. Derved får tidsskattesystemet også konfliktinhiberende effekter, hvilket er nok så interessant.


ABSOLUTT VERDIBASE FOR MYNTEENHETEN?
Ifølge min bestemte mening stiller seg forslaget om å danne en uberoende verdibase for selve mynteenheten praktisk umulig, ettersom samme produkt fremstilt på forskjellige steder av forskjellige personer med forskjellig energikrevende metoder - varierer i pris. Til sjuende og sist har vi også det faktum at en produkts salgsbarhet bestemmes av kjøperens subjektive vurderinger. Det økonomiske systemets stabilitet må derfor påvirkes med andre metoder, noe som i seg selv er et emne for en egen utredning. Man kan ikke se bort fra at tilgangen på varer står i forhold til utsikten av vinst på produksjonen. Hvis prissettingen følger energimodellen leder synkende vinster til minsket tilgang på varer og konkurranse med lavere kvalitet ettersom man kun derved kan senke prisene.

Hvis vi hadde et ekte fritt marked ville dog konkurranse på like vilkår drive frem et balansert prisnivå med lavere priser. Dagens s.k. «frie marked» er et luftslott som egentlig er rake motsatsen til hva den utgir seg for å være. Den er et oligarkimarked som kontrolleres av et mindretall bedriftskjemper, som blir færre etterhvert, ettersom de kontinuerlig kjøper opp sine mindre konkurrenter og hverandre. Resultatet blir høye priser og et utarmet og likrettet vareutvalg med vinstmaksimerte lavkvalitetsprodukter. Den knapt identifiserbare tilstanden er altså det frie markedet. Det er der angrepet på dagens spilleøkonomi må settes inn. Jeg finner da at den effektiveste metoden for å stabilisere pengeverdien og forbedre livsvilkårene for den største delen av menneskeheten er å sette en grense for overuttak av skatt og motvirke skatteoverveltrende skatteplanering, ettersom skatten i dag i alt for stor utstrakning taes fra de mange økonomisk svake.

Skatteuttak ifølge den tidsrelaterte modellen tidsskatt med dens mengder av følger og implikasjoner er, selv hittil praktisk uprøvd i vestverden, teoretisk en uovertruffet metode for å danne verdibestandighet i økonomien, rettferdige lønner, økt produktivitet og kjøpekraft, lavere skattetrykk (flere mennesker i arbeid) og større skatteinntekter for samfunnet og mindre utgifter. Det fins inget som taler for at teorien ikke ville fungere i virkeligheten. Dette har å gjøre med at modellen er knytt til en objektiv verdibase, hvilket er samme sak som et naturharmonisk verifisert system. Slike systemer er objektive, det vil si umanipulerbare og ufølsomme for subjektive, politiske forsøk på å påvirke systemet. Like lite som politikken kan påvirke metersystemet eller naturlovene, kan en tidsfaktorøkonomi påvirkes.

Den mest fordelaktige og utholdelige pengeplassering man kan gjøre er satsing på produksjonsevne. Dette er også hva som skjer på aksjebørsene over hele verden, en satsing på fremtidige vinster fra realproduksjon. Det urettslige elementet i dette spillet er at kapitalets dannere, de som arbeider fysisk i fremstillingsindustrien, ikke blir tildømt resultatet av sitt eget arbeid. Dette sluses i stedet med diverse lure manipulasjoner, over til dem som spekulerer med andres arbeidsprestasjoner. For å minske denne føydalistiske adferd kreves to tiltak: dels en overgang til en ny objektiv rettsgrunn med en ny eiendomsrettslovgivning og dels innføringen av tidsverdibasen i beskatningen. Gjennom disse tiltak blir arbeidets resultat igjen hos sine opphavsmenn. De lønneansatte får da eiendomsrett til resultatet av sitt eget arbeid. Dette ble man tidligere nødt til å avstå til statens skattekrav, bedriftens eiere og til spekulasjonsmarkedets aktører, uten å forstå hvordan det gikk til, eller engang at så skjedde.

Med integrert tidsverdibase i skattesystemet innføres et tak for beskatning. Derved forhindres den nåværende vilkårlige beskatningen av arbeidets resultat, hvilket skjer uten hensyn til tidsbruk. Da kan den realproduktive arbeideren (kapitalets dannere) konsolidere sin egen økonomi og investere i rasjonalisering, automasjon og så videre og suksessivt bygge opp en fremtidig avkastning i nye bedrifter. Derved medvirker man til at en verdibestandig prissetting oppstår, hvilken balanseres av den frie konkurransens prispress og kvalitetskrav, som er de eneste konkurransefaktorer som er stilt til alles rådighet på et ekte fritt marked og særlig for småbedriftseierne.

Naturens råvare har prisen null, ettersom råvaren tilhører den som tar vare på den (bærene i skogen tilhører den som har plukket dem). I prisen for det bearbeidede eller foredlede produktet utgjør råvaren verdien null. Kun det tilsatte arbeidet (merverdien) kan prissettes gjennom beregning av energibruk. Dette ligger også med som en utgift i prissettingen. Men ovenpå dette kommer varens attraksjonspotensial vis-à-vis kjøperen hvilket sluttelig avgjør prissettingen.

Av to individ som fremstiller likedane produkter med samme energiverdi kan den ene ha kvaliteter (for eksempel kunstneriske og/eller funksjonsmessige) som gir foretrede i salgsfremgang foran den andre. Produktet inneholder en immateriell egenskap som kjøperen setter pris på og vil betale ekstra for. Der sprekker muligheten til å gi pengen en fast verdibase i energiinnhold. Varens optimale pris er alltid den pris som kjøperen er villig å betale. Hvis denne er lavere enn fremstillingskostnadene oppstår tap og det lønner seg ikke å fortsette produksjonen, hvilket fører til nedlegging og arbeidsløshet. Derfor stimulerer vinstmuligheten i konkurransemekanikken til økt tilgang på varer og dermed prispress og kvalitetsmaksimering og i tillegg balansert verdibestandighet. Nøyaktig pris kun gjennom energiberegning er både vanskelig å oppnå og en ufordelaktig markedsfaktor. Så hvorfor gjøre oppnåelsen av målet vanskeligere enn nødvendig?

Tidsskattesystemet handler om en verdibase for det økonomiske systemet, transaksjonsdelen, presisert til skattesystemet; altså ikke for pengesystemet, hvor verdibase for å avgjøre pengenes innbyrdes forhold (100 øre på 1 krone og så videre) allerede foreligger og verdibestandigheten i forhold til gull ikke lenger er fiksert. Hvis verdibase ifølge energimodellen tillempes, frembringes et statisk marked uten utviklingsinsitamenter. Vi får da planøkonomi; et samfunnseksperiment som relativt nylig har kapseiset.

Et eksempel: Tvangsstyrt prissetting som tilfellet var i Sovjetstaten førte til groteske konsekvenser. Fôr og korn til buskap var dyrere enn bakt brød, hvilket fikk den naturlige følgen at bøndene, i steden for å kjøpe fôrråvare kjøpte ferskbakt brød til å fôre buskapen med. Med verdibasekorrektiver i skattesystemet oppnåes bevislig de største effektene på økonomien; uten tvang, ideologiske vedtak eller politisk priskontroll og med investeringsinsitamentene intakte som drivende motorer. Pengesystemets verdimessige forhold til varer kobles til beste pris for kvalitet gjennom fri konkurranse, hvorved man også oppnår en approksimativt stabil pengeverdi under normale forhold (fredsforhold).

ET NYTT SAMFUNNSSYSTEM
Tidsskattesystemet er ingen despoti og skiller seg fundamentalt fra alle dagens ismer. I tidsskattesystemet oppstår spontant økonomisk rettferdighet, materiell velferd og sosial trygghet, effekter som de øvrige modellene mangler. En harmonisering av forholdet mellom prestasjon og evne bringer individet i jamvekt, hvilket er en forutsetning for såvel helse som velferd og livskvalitet, likesom kreativitet og utviklingskapasitet. Den rike verden som for sin eksistens krever et asymmetrisk handelsutbytte med u-landene kan nå gjennom sterkt forbedret teknisk kvalitativ og kvantitativ virkningsgrad produsere til lavere priser, uten å trenge å parasittere på u-landenes utplyndrede arbeidskraft. U-verden kan da begynne å produsere for sine egne hjemmemarkeder og utvikle sine samfunn i samsvar med egne forutsetninger og etter behov. Tidsskattesystemet er her en utviklingskraft av enorme mål. Vestverdens overskudd bør settes inn som hjelp for u-verdens land, slik at disse kan ekspandere sine økonomier og satse på utviklingsarbeid, ikke minst for å forebygge fremtidige krig.

Når alle får gode muligheter til å realisere sine drømmer stimuleres arbeidsvilje, konstruktivitet og kreativitet, noe som minsker risikoen for konflikter og krig. Som en følge av dette øker mulighetene til samvirke og utviklingsfremmende resultat oppstår gjennom synergieffekter, hvilket fremmer både individer og samfunn. Fred mellom tidligere stridende folk, regioner og land kan nå oppnåes ettersom frustrerende mangel på jamstilling og urettferdigheter hurtigt forsvinner. Vi grunner hermed nye utholdelige samfunn, noe som aldri tidligere har kunnet oppnåes med de klassiske politiske økonomiene. Et utholdelig samfunn må med nødvendighet være et rettferdig samfunn, hvilket også er hva tidsskattesystemet fører frem til.

Systemet samsvarer i alle deler med FNs erklæring om de menneskelige rettighetene (MR), inklusive tillegg. Derimot står inget i MR om individets absolutte rett til resultatet av sitt eget arbeid, noe som vel må betraktes som et sentralt tema i menneskets livsvilkår (artikkel 22 og 23). Beskatningen av individets lønn må skje etter et for alle rettferdig system; ikke heller dette garanteres i MR. Tidsskatten og dens forlengelse tidsfaktorøkonomi oppfyller kravet på rettferdighet til alle. Tidsfaktorøkonomien får i sine mange gunstige følgevirkninger en sivilisatorisk innvirkning på samfunnsutviklingen, til forskjell fra de klassiske politiske ideologiene som er grunnet i særinteresser: egoisme, grådighet, usunn konkurranse og vinstmaksimering, noe som danner konflikter av alle slag og gjennom hendelsenes utvikling overgår i voldsaksjoner som kan føre til krig.

Det fins kritikere av alle nye ideer og forslaget om tidsskattesystemet er ikke noe unntak. Til tvilerne i lavlønnesektoren kan sies at de som ikke vil være med i det nye systemet kan velge å bli skattet ifølge det gamle. Det er nemlig inget hinder mot å drive de to systemene parallelt. Resultatene kan sammenlignes og burde gi svar på spørsmålet om hvilket som er mest gunstig for mennesker og samfunn.

TIDSSKATTESYSTEMET SOM EN LØSNING PÅ OVERBEFOLKNINGSPROBLEMET
Innen 20 år har verdens befolkning økt fra dagens omtrent 6 milliarder individer til 9 milliarder. Hvis økningen siden fortsetter i samme takt kommer vi om enda 20 år til å ha en befolkning på omtrent 15 milliarder. Hvis vi ikke kan forsørge dagens befolkning, hvordan skal vi da kunne forsørge en mer enn dobbelt så stor befolkning? Det sirkulerer en del meget ubehaglige spekulasjoner om hvordan man kan redusere verdensbefolkningen radikalt, med rent kriminelle metoder: med spredning av smittsomme sykdommer, forgiftning og fertilitetssenkende metoder. Dagens matematisk eksponensielle befolkningstilvekst kommer til å bli et farlig problem, ettersom dagens begrensede overlevelsesressurser kommer til å bli enda mer anstrengt. Risikoen for konflikter og krig øker i tilsvarende grad. Barnebegrensingsprogrammer er fullt utviklet i overbefolkede områder som Indien og Kina. Rapporter derifra er dog av ubehageligste slag, da metodene for befolkningskontrollen er overdrevet brutale, for ikke å si barbariske.

Av flere grunner burde vi hjelpe hverandre med u-verdens utallige problemer. Men i dag fungerer relasjonen i praksis så, at i-verden plyndrer u-verden på deres råvaretilganger og bryr seg ikke om innbyggernes leveforhold. Bevisstheten om befolkningstilveksten som kommer til å ende med en katastrofe virker intressere vestverden nærmest med tanke på den egne sikkerheten. Ingen hensyn taes til den ufattelige lidelse som i-landenes økonomiske utpressing og politiske påtrykk likesom de transnasjonale storbedriftenes aksjon årsaker mennesker i u-landene. Den materiale u-landshjelp i form av bistand og infrastrukturale prosjekter som er blitt prakket på de industrielt uutviklede landene; i Bai Bang, Sabora Bassa, Assuan, Kot Male m.fl. steder, er ikke i første rekke hjelp for å sterke u-landene slik at de kan overleve på egen hånd. Hjelpen sikter i stedet til at i-verdens vinstmaksimerende bedrifter og store kapitaleiere skal kunne utvinne enda mere billige råvarer for eksport via lavbetalt arbeidskraft. Den lokale befolkningen bryr man seg bevislig ikke om i det hele tatt.

Vestverden agerer ikke i første rekke med u-landenes beste for øynene, men mer for den egne profitten. Når avsikten virkelig er å gjøre en innsats for u-landene (hvis man nå kan si at innsatser for å frede den egne samvittigheten gjøres for deres skyld), viser det seg oftest at inngrepene i natur og miljø gir opphav til andre uforutsette skader, som danner nye problemer eller forverrer forholdene i landene. Det er en ualminnelig ond måte å late som at man tar seg av problemer som ikke har sitt opphav i annet enn vestmaktenes egosentrisitet - like bevisst i dag, som tidligere i historien.

U-landene betaler i dag mer i renter enn hva de får inn fra sin eksport av råvarer. For å rekke opp til sin gjeld og sine renter økes råvareutvinningen, noe som dessverre får til følge at det økte utvalget senker råvareprisene på verdensmarkedet ytterligere, hvorfor inntektene neppe øker. Det som øker er i stedet jorderosjon, senkning av grunnvannet og annen miljøødeleggelse, fattigdom og sykdommer. Dette er meget smart utregnet av dem som samvittighetsløst og til hvert pris ønsker å øke sine kortsiktige vinster.

ØKT VELSTAND GIR LAVERE FØDSELSHYPPIGHET
Tomas Malthus og i senere tid blant andre Georg Borgström var pessimister om mulighetene til en fremtidig trygg verden. Ingen av disse, og ikke heller opplysningsfilosofene eller de klassiske økonomiske teorienes dannere, kunne identifisere feilen i sine økonomiske modeller: mangelen på den uberoende faktoren - verdibasen som absolutt korrektiv. Hvis man ser dagens befolkningsutvikling i en kausal sammenheng er en stor del av det høye fødselstallet årsaket av fattigdom og sult i verden. Mange barn er en pensjonsforsikring i samfunn med manglende sosiale beskyttelsesnett, et kulturfenomen som man kan påvirke gjennom å forbedre vilkårene for overlevelse. Den økte fertilitet som fattigdommen resulterer i nedbringes snart gjennom helsefremmende virksomhet, hvor både kultur- og helseaspekten kan påvirkes med en verdinøytral rettferdig økonomi. Naturligvis kommer det til å kreves en bremsestrekning i tid før vi oppnår nulltilvekst og i beste fall kan regne med en befolkningsminsking.

Vi vet at de skandinaviske landene og andre velferdsland har lav fødselshyppighet, i en del fall meget lav, noe som åpenbart kommer seg av høy materiell velstand i disse landene. Behovet for mange barn som pensjonsforsikring bortfaller der av verdenslige årsaker såvel som psykososiale grunner. Når tilgang på livsmiddel, alfabetisering og særlig høyere skoleutdanning blir allment utbredt øker forståelsen for kausale sammenhenger; også det er en tilveksthemmende faktor. Menneskers strev etter livskvalitet og etter å forvirkelige seg selv kommer også til å senke fødselstallet vesentlig. Altfor mange barn blir dyrt og innsnevrer foreldrenes egne muligheter til livskvalitet av forskjellige slag, hvorfor spontan barnebegrensing oppstår. Sverige er et eksempel som bekrefter dette forholdet.

MISFORHOLDENE KAN OPPHEVES
Hvis alle par får tre barn eller flere øker befolkningen. Hvis de får to barn stanser økningen. Hvis de får ett barn minsker befolkningen. Spørsmålet er nå om det er for sent å skride til verket eller om vi kan klare situasjonen innenfor de tidsrammer som er utmålt matematisk.

Ifølge FNs befolkningsstatistikk finner 100 millioner samleier sted i verden hvert døgn, hvilket fører til 910.000 svangerskap, hvorav 50% er uplanlagt og 25% direkt uønsket. Hvert døgn utføres 150.000 aborter og 356.000 fødte barn dør av bakterie- eller virusbetennelser. Derutover dør et stort antall kvinner i samband med aborter og forløsninger. Nettotilskuddet blir 400.000 nye barn per døgn, eller omtrent 144 millioner per år, av hvilke minst 30 millioner barn blir overgitt og kastet ut på gaten, blir solgt som slaver til industri, til privat manuell slavearbeidskraft eller prostitusjon. Ifølge FN-oppgaver tror man at omtrent 250 millioner barn fra 5 til 14 års alder arbeider under slavlignende forhold (avisoppgave). En effektiv måte å stoppe disse misforholdene er å innføre en ny økonomisk samfunnsmodell, som bremser dagens sanseløse vinstmaksimeringsstrategi og gir alle individer rettslig mulighet til å leve på sitt eget arbeid. Da tidsskattesystemet nettopp er et slikt livskvalitetshevende system og dessuten kan tillempes i alle land over hele planeten uberoende av religion, kultur, sivilisasjonsnivå og politisk statsform, er det formodentlig ingen annen metode for befolkningskontroll som er omtrent like effektiv og human.

Til forskjell fra de brutale metoder, som nå tillempes i verden, er tidsskattesystemet et spontant fungerende og mangsidet system, som burde hilses velkommet med glede av verdens fattige og utsugte folk. For ytterligere å påskynde ferden mot målet om en kontrollert befolkningstilvekst bør industriverden sette alle sine ressurser i arbeid. Intense alfabetiserings- og opplysningskampanjer må startes over hele verden. Nedrustning av våpen og middel som gjøres frie derfra burde investeres i tiltak for overlevelse og høyere standard og for sykdomsprevensjon. Hvis en fremtidig befolkningskatastrofe skal kunne forebygges i en nær fremtid, så må vi begynne nå. Med en suksessiv spredning av tidsskattesystemet og andre innsatser som løper parallelt med dens etablering ville trolig en begynnelse til forandring kunne finne sted innen et titall år.

TIDSSKATT - TIDSFAKTORØKONOMI - SAMFUNNSAVGIFT
Tid for nytenking og menneskets befrielse fra maktens repressive kontroll! La mennesker leve etter sine forutsetninger - følelsesmessig, kunstnerisk og kognitivt intellektuelt! La en hissende utvikling befrie oss fra dagens vanmakt og handlingslammelse!

Hvis tidsskattesystemet slo igjennom politisk, ville det stimulere oppfinnerne til å starte mengder av nye bedrifter, nye arbeidsplasser og en teknisk utvikling som landet aldri tidligere har skuet. Tidsskattesystemet løser i stort sett opp alle økonomiske hinder som i dag bremser teknikkens utvikling og motarbeider nye oppfinninger. Det utvikler samfunnet permalogisk, demokratisk, sosialt, økonomisk og teknisk, og konsoliderer en på lang sikt utholdelig planering. Hele konseptet fungerer analogt med naturlovene og naturens egne system. Det innebærer dessuten et vitenskapelig forhold til oppdukkende problemer.

Dagens progressive skatt på økt inntekt fra overtidsarbeid gjør at skatten øker i større utstrakning enn den inntekt som genereres. Dette fører til at overtidsarbeid blir ulønnsomt samtidig som muligheten til å bygge opp en egen kapital effektivt forhindres. Ved tidsfaktorberegning av skatten tilkommer i stedet timer utenfor tidsskatten skattefritt, hvortil overtiden også hører, hvilket øker selvfinansieringskapasiteten og presser renten mot null. Denne effekten er umulig å oppnå i ethvert av de gamle systemene.

VINSTMAKSIMERING
Staten fremmer kapitalismens vinstmaksimeringsprinsipp, hvilket fører til at medborgeren blir satt i økonomisk knipe utover de fiskale skattene og avgiftene. Derved fremtvinges behov for lån til kjøp av f.eks. bil; en smart arrangert tjeneste til banker og bilfabrikanter som neppe en eneste bilkjøper er bevisst om. Dessuten er dette et miljøspørsmål som regjeringen påstår at den verner om, men den årsaker tvert om miljøødeleggelse gjennom å unnlate å rette tilsiktede feil i vareutvalget. Dette gjelder også det øvrige næringslivet som med tilsikt bygger inn forkortet livslengde i alle produkter for å få selge mere. Men samtidig årsaker dette større søppelberg enn nødvendig, og dermed økte samfunnskostnader for miljøet.

Oppfinneren og den ekte fabrikøren (ofte den samme personen) har, i likhet med kunstnerssjelen, en lidenskap for å gjøre sitt beste; oppfinne, konstruere og produsere kvalitet. Tanker på vinstmaksimering er ikke dennes fremste intresse, heller å gjøre et arbeid som man kan føle seg stolt over. Oppfinneren manifesterer sin personlighet i sitt arbeidsresultat. Det er dette som driver det kreative mennesket videre til nye oppfinninger og forbedringer av gamle. Så lenge det er penger til å tjene på tidligere økonomisk maksimerte konstruksjoner er det dog ingen på vinstmaksimeringens marked som vil selge oppfinnerens nye produkter.

KONSUMSJONSHYSTERI OG VANVITTIG HABEGJÆR?
De som er urolig for konsumsjonshysteri og vanvittig habegjær som en eventuell følge av at tidsskattesystemet innføres kan ta det med ro. I dagens økonomi er konsumsjonen nærmest til å ligne ved den i en slumøkonomi, hvor folk aldri har råd til å kjøpe hva de virkelig trenger. Mennesker sløser bort sine penger på undermåls surrogat ettersom de sparsomt forekommende kvalitetsproduktene er for dyre. Dårlige produkter trenger ut gode produkter i den type av økonomi som rår nå til dags. Undersøkinger i USA viser at 99% av råvarer og material for fremstilling av produkter havner på søppelfyllingen i gjennomsnitt 6 uker etter salg. (Kilde: Cornerstones Right Livelihood Foundation.)

Alle produkter kan få minst dobbelt så lang livslengde som de har i dag. Dermed halveres søppelbergene. Med tanke på ovenstående relaterte livslengde på 6 uker, ville 1 års livslengde innebære en minsking av søppelbergene til knapt en åttedel eller 12%. Da det ikke fins noe som hindrer oss fra å fremstille produkter som holder i mange år, innebærer dette at søppelbergene og miljøødeleggelsen skulle kunne krympes til noen prosent av dagens nivå.

Resirkulerende produksjonsmetoder burde bli norm i det økologiske samfunn som tidsskattesystemet fører til. Utholdelige investeringer medfører minsket belastning, når for eksempel minskede energiutgifter øker såvel kjøpekraft som investeringskapasitet på andre områder. Mengder av økologiske oppfinninger er allerede ferdige til å eksploatere når risikokapital blir tilgjengelig. Hvis kjøpekraften på slike produkter øker, ekspanderer også næringslivet. Produkter med kvalitet til beste pris blir tilgjengelige og konkurrerer ut masseproduserte vinstmaksimerte søppelvarer. At det kommer til å bli slik beror på at den eneste mulighet som det frie markedet tilbyr småbedriftseierne, med sine begrensede ressurser til å kunne hevde seg mot storfinansen, er å satse på høy kvalitet og lave priser. Deres innovative kapasitet garanterer at kun de beste konstruksjonene innom hver spesifikk bransje kan gjøre seg gjeldende.

Den nye næringslivsstrukturen premierer lokal produksjon, som minsker transportkostnader og forurensninger samtidig som kjempestore bedriftskonglomerat i form av dagens dominante multi- og transnasjonale bedrifter taper markedsandeler. Erfaringen viser at adgang til stor kapital fører til investeringer i tekniske forbedringer og livskvalitet; bedre boliger, alternative energisystemer i den økologiske sektoren og høyere kvalitetskrav på produkter av alle slag. Dette minsker miljøødeleggelsen og muliggjør restaurering av vår i dag altfor høyt belastede planet.

Jeg tror ikke jeg har truffet noen som ikke har forsvaret forestillingen at biler må ruste, ettersom selskapene ellers ikke får selge noen nye biler og da blir det arbeidsløshet. Dette standpunktet gjelder så lenge som den egne bilen er relativt ny. Formodentlig er det tvert om, at man får selge flere biler hvis de ikke ruster. Man må naturligvis gjøre en del kringangrep for å bringe systemet i funksjon. Drivmiddelsskatten senkes og faste kostnader for eie av kjøretøy oppheves. Bilskatten og andre små avgifter innbefattes i drivmiddelskostnaden, likesom trafikkforsikringen. Med dette oppnår man en seier for rettferdigheten, nemlig at det kjøretøy som er i bruk kort tid betaler mindre og det som har lang kjøretid betaler mere, i samsvar med uhellsrisikoenes korrelasjon med tidsbruken. Biler som ikke ruster kan resirkuleres til hundre prosent, til forskjell fra det molekylarsøppel som vi sprer som rust over hele planeten og som aldri kan resirkuleres. Naturligvis skal bilene drives med hydrogen, som etterlater seg null eksos. Dette senario blir nærmest uunngåelig i tidsfaktorøkonomien, når etablering av nye bedrifter og initiativ øker og arbeidsløsheten minsker, og når høyere inntekter fra skattefrie arbeidstimer blir en fordel for hvert menneske. Renten synker, hvilket gjør alle økonomiske transaksjoner lettere, samtidig som produktive aktiviteter øker i samfunnet.

NATURLOVERS INNVIRKNING
Alt levende er dannet av naturlover, som også har dannet den fysiske materien, som i sin tur er uvilkårligt involvert i det levendes fortsatte eksistens. Av denne grunn er det urimelig at samfunnsformer med tilhørende støttesystem ikke er naturlovsbundet. Til forskjell fra dyrene, som lever i et økologisk system, befinner seg mennesket under leveforhold bygget på et naturfiendtlig økonomisk system i opposisjon mot økologiske vilkår. Selv om nå mennesker med sin abstraksjonsevne og «frie vilje» kan uttenke system og funksjoner som ikke er i samsvar med vår konstitusjonale beskaffenhet, det vil si med naturlovene, fins det vel ingen grunn til å konstruere motsatsforhold til naturens orden med vilje? Tross alt er det jo det som er skett og som fortsatt skjer, noe som har gitt makthaverne «lovstøttet rett» til å plyndre og herje med undersåttene etter eget godtykke. Økonomien, rettsordenen og det politiske systemet i samfunnet må rimeligvis være i samsvar med menneskers konstitusjonale beskaffenhet og naturlover, hvis man skal kunne oppnå en konstruktiv og synergetisk samvirkning mellom de grunnleggende vilkårene for menneskelig liv.

Den økonomi som i stort sett har vært rådende de seneste 3.000 årene er en vitenskapsteoretisk anomali, et skamløst bedrageri og en voldtekt på menneskeheten og hele planeten. Dens særmerke er at den har åpnet alle sluser til et endeløst lurendreieri, hvor en klartenkt og umoralsk minoritet har lurt det harmløse og troskyldige flertallet på resultatet av dets arbeid, uten at disse mennesker har forstått hvordan det har gått til. Derfor har også den gamle økonomiske løgnen kunnet bestå i tusenvis av år uten nevneverdige forandringer. I stort sett alle uhell som har rammet menneskeheten, bortsett fra jordskjelv, vulkaneutbrudd, kosmiske katastrofer og slikt, har sin opprinnelse i den økonomi som har tatt fra de fattige og gitt til de rike og som har tatt livsbetingelsene og makten fra det vanlige mennesket og gitt den til personer som vinner tilfredsstillelse ved å utøve makt og bestemme over andre; i dag likesom i historisk tid.

Når det gjelder rettsordenen kan det være på sin plass påny å betone at eiendomsretten aldri er blitt støttet i vår rettspositivistiske lov. Eiendomsretten faller under kjøpeloven og jordabalken. Dette medfører at kun den som har tilstrekkelig med penger kan eie noe av betydning for den egne livsføringen, mens den som ikke har tilstrekkelig med penger mangler eierskapets fordeler. Den fattige er tvunget til å låne og pantsette sin eiendom ved investeringer eller innkjøp av kapitalvarer. Det innebærer i praksis at det eneste som kan eies er det som kjøpes. Den som har penger kan eie. Den som ingen penger har kan ikke heller eie. Arv og gave kan eies, men er underkastet restriksjoner. Det viktige å oppdage i dette er at arbeid aldri har lagt og ikke heller i dag legger grunn for eiendomsrett.

Staten kontrollerer individene, men ikke på samme måte som slaveeieren eier slaven, uten på en mer utspekulert lømsk måte. Slaveeierens kapital er slavene som han må bry seg om og holde ved liv. Staten har ingen personlig kobling til sine produksjonsfaktorer (slavene), men krever resultatet av deres produksjonskapasitet uten at disse innser at de blir fratatt resultaten av sitt arbeid. Når den som har penger kjøper en bedrift, eier denne både bedriften og dens ansatte. Dette bevises av at eieren av forskjellige grunner kan legge ned bedriften og gjøre de tidligere ansatte arbeidsløse, berøve dem deres forsørging, berøve dem deres boliger og sette dem på bar bakke. Dette er eieforhold som ligner på de som slaveeieren hadde til sine slaver. Fins det noen forskjell? Ja, at gamle tiders slaver innså at de var livegne, hvilket dagens slaver ikke ser. Det som er skjett i dag er at man tilsynelatende har gått fra det antikke slaveriet, men man kan fortsatt eie andre menneskers livsvilkår uten at noen setter et spørsmålstegn ved dette.

Videre i analogien innebærer eiendomsforholdet at slaven, i historisk tid såvel som i nåtid, kan berøves resultatet av sitt arbeid. Hvorfor fins det ingen lov som fastsetter at den understilte eier resultatet av sitt eget arbeid? Jo mere den understilte arbeider for å oppnå økonomisk trygghet og konsolidering, desto mer får han/hun skatte bort i dagens økonomi. Med slik samfunnsordning gis individet som skatteytere ikke mulighet til å utvikle sin spesifikke evne og styre sitt eget liv etter sine forutsetninger.

INNSIKT ELLER ANINGSLØSHET?
De som hemningsløst utnytter økonomiens tryllekunster for egen vinning, er muligens selv ikke fullt bevisst om sin virksomhets urettslige art og skadelige følger, som angriper dem selv i like høy grad som alle andre i apokalypsens finale. Dette tyder på at motivet til deres tvilløse parasitose ikke har sitt opphav i rasjonell tenkning, men heller i en emosjonelt tvangsmessig adferd, som av et eldre samfunn ble betegnet som dødssynden grådighet. En nåtidig psykologisk betegnelse er psykopati, eller hvis personen har større intellektuelle og sosiale ressurser; sosiopati, hvilke begge diagnostiseres som personlighetsforstyrrelser. (Se hjerneforskeren Matti Bergströms bok «Hjärnor i politiken», Wahlström & Widstrand 1999.)

De altfor mange menneskers ureserverte dyrking av disse såvel politiske som økonomiske utviklingsmarodørene, tyder likeså på at defekten har enorm suggesjonskraft. Fra år 2000 er større delen av det svenske folket involvert i spekulasjon med andre menneskers arbeidsresultat, gjennom de mange sparfond som løper som en præriebrann gjennom landet på grunn av sanksjon fra den sosialdemokratiske regjeringen. Det seneste pensjonssystemet hviler også delvis på aksjespekulasjon. Og det er den sosialdemokratiske regjeringen som driver den politikk som man har påstått og påstår seg å kritisere, og som man ønsker å erstatte. Dagens politikk skulle ikke ha vært mulig for et antall tiår siden uten massive protester fra partiets velgere. Det er høy tid å påvise systemfeilene og prøve å spre innsikten om at en befrielse fra tidsaldrers forbannelse er mulig, tross alle vaneforestillinger derimot.

LØNNSAVSTANDEN
Tross at produksjonskapasiteten ved hjelp av moderne teknikk har blitt hevet til enorme høyder får de ansatte i dag kun en forsvinnende liten del av resultatet i lønn (eksistensminimum). Men til og med i selve realproduksjonen og dets administrasjon foreligger urettferdig adskilte lønner (lønnsavstand). Hensikten med dette er trolig å danne forskjellige lønnsgrupper som kan hisses mot hverandre og danne splittelse blant de ansatte. Misunnelses- og syndebukkstrikket forvirrer da lønnstakerne slik at de misser å angripe den direkte grunnen til lønnsurettferden, det vil si slavlønnen i forhold til den enormt økte produksjonsvinsten.

Så lenge som man stresser frem misunnelsessyndromet kan de lavlønte aldri samvirke tilstrekkelig for å søke løsningen i etableringen av en ny eiendomsrettslov som gir individet eiendomsrett til resultatet av sitt eget arbeid. I dag fins det altså ikke noen slik lov. Personer i ledende posisjoner, politikere og bankfolk, bevilger seg selve og utvalgte tjenestemenn høye lønner og privilegier. De får på denne måten de underordnedes lojalitet uten at det egentlig utrettes noe realproduktivt. Byråkrati, innberetning, lovkineseri, kontroll, overvåking, politisk tilsynelatende arbeid og pengejobberi kan neppe sies for å være realproduktivt. Disse fenomenene kan ikke selges/eksporteres. De som befinner seg på verkstedsgulvet, i pleiesektoren, i serviceyrker og nødvendige tjenesteyrker utfører den egentlige produksjonen, som danner kapital. Men de har samtidig de laveste lønnene.

Disse senere er samfunnets egentlige slaver, som på grunn av at de ikke forstår de kausale sambandene ikke heller innser sin egen situasjon. På grunn av de unødvendige utgifter som oppstår gjennom høye lønner og overbefolkning i administrasjonen foreligger et uakseptabelt lønnsgap mellom lavt- og høytbetalte lønnstakere, noe som også gjelder innom den direkt realproduktive kapitaldannende virksomheten. Det egentlige formålet med lønneforskjellene er å danne splittelse blant arbeiderne slik at de blir lurt til å stri mot hverandre i steden for å samvirke for å rydde vekk systemfeilene: nemlig mangelen på skatteteknisk verdibase. Derved begrenses perspektivet over lønnsdanningen til å dreie seg om faglig isolerte øyer. Man opplever bare urettferdigheten i forhold til «nabofagforbundene» (et symtom på det avsiktlig dannede revespillet i økonomien og politikken), og unngår på den måten å oppdage den virkelige årsaken til urettferdigheten. Utenfor synsranden suger skatter, renter, vinster og aksjeutdelinger kapital fra realproduksjonens resultat. Et infernalsk trikk kommer stadig tilbake i alle politiske sammenhenger, nemlig å få de angrepnes misfornøyelse til å røre seg om noe annet enn den virkelige årsaken. På engelsk: man danner en «ghost target», det vil si en spøkelsesblink.

Men statsgjelden er fortsatt (år 2005) oppe i drøyt 1.400 milliarder. Renten som tilkommer (7%) er mer enn 100 milliarder per år (ifølge Riksregnskapene). Man har lånt til konsumsjon i steden for det vanlige: til investeringer. Derved har man unngått sulteoppløp og kanskje revolusjon. For makthaverne er inget pris høyt nok for å bli igjen ved sine kjøttgryter. Statsgjelden i Sverige tilsvarer 280.000 svenske kroner per skatteytere pluss 23.000 svenske kroner per skatteytere og år i rente. Snakk om å leve over sine inntekter!

Den gjelden kan vi aldri betale med den politikk som drives i dag, ikke uten å havne i andre vanskeligheter. Vi sitter fast i lånefellen og låner allerede nye penger for å betale renten på de gamle lånene. Derved øker gjelden automatisk og kommer til å øke i all fremtid, eller till hele spillet kollaberer. For nærværende får man daglig høre at «Sverige går bedre enn noensinne». Ja, for den rasjonaliserte industrien og aksjeeierne som ikke lenger trenger arbeidsløshetens mennesker og aldri mere kommer til å trenge dem. Dette ettersom roboter og automasjon har overtatt deres arbeidsoppgaver og overlatt de manuelt arbeidende til en eksistens i en voksende slum og i ytterlighetstilfeller til hjemløshet.

Er det ikke meningen at teknikkens velsignelser skal komme alle i samfunnet til gode eller er det bare et privilegiert sjikt som skal velsignes med luksus og overflod i en utstrakning som de lavlønte aldri kan drømme om? Til denne utvikling har organisasjonene i arbeidslivet effektivt medvirket med sin bedragerske lønnsøkningsfundamentalisme uten å forandre de betydelig viktigere eiendomsrettsforholdene. Kunne man ikke ha løst problemet på annen måte? Nå kan vi gjøre det…med tidsskattemodellen, som har vært kjent for flere av samfunnets mer innflytelsesrike personer siden 1976. (Da ble tidsskatteforslaget lagt frem som mosjon til riksdagen; den 26. januar 1976). Ved dette tidspunktet hadde man kunnet rette ut problemene og unngå dagens statsgjeld, som for lang tid fremover kommer til å henge som en møllestein rundt halsen på alle skatteytere.

MENNESKEHETENS FØLGESVENN SIDEN TUSENVIS AV ÅR - SLAVERIET
Betegnende for det klassiske slaveriets mekanikk var at hele arbeidsprestasjonen tilfalt slaveeieren unntatt kostnaden for føde og bolig, og begge disse «godene» var som regel av usleste kvalitet. Men slaven var likevel en kapital som måtte holdes ved liv for at avkastningen ikke skulle gå tapt. Denne lille irritasjonen har man elimineret i dagens kapitalistiske monopoløkonomi.

Dagens slaveri er brutalere enn noensinne tidligere med tanke på at avidentifiseringen av slaven og dens anonymitet i samfunnet gjør at slaveeieren ikke engang kjenner sin slave og dermed ikke risikerer emosjonalt å beveges av medfølelse for sitt offer. Hverken plyndringsverket (skatteverket og namsmyndigheten) eller statspolitikerne bekymrer seg det minste når slaven blir oppsagt fra sin bolig, skilsmissen er et faktum, barnene driver rundt på gatene og faderen super seg ned på grunn av arbeidsløshet og kanskje til sist tar livet av seg. Det omskrytte sosiale beskyttelsesnettet fungerer bare når ingen trenger det. Og det faktum at en familie ikke lenger kan klare seg på én lønn, snart ikke engang på to, bekrefter at slaveriet på ingen måte er blitt opphevet i virkeligheten. Slaveriet har bare skiftet ham og er i dag så sofistikert at selve slaven ikke er klart bevisst om sin situasjon.

I desperasjon over sviktende forsørgingsmuligheter spiller tre millioner svenske hushold bingolotto hver uke, som resultatet av sosialdemokratiets folkehjemstanke. Hvert år taper det svenske folket 25 milliarder i spill av forskjellige slag. Tre statlige kasinoer med pokerstasjoner er de seneste eksemplene på regjeringens (sosialdemokratiets) desperasjon. Det omfattende skattefiffelet som pågår i samfunnet, hvor høy som lav, rik som fattig, er av samme betenkelige sort, er et generelt bevis for at samfunnsånden svikter når anstrengelsene (skatter, avgifter og renter) blir for høye og tilliten til landets regjering og politikere minsker. De realproduktivt arbeidende individenes beholdning av det egne arbeidets resultat etter at skatter, renter og avgifter er betalt er i dag en forsvinnende liten del av arbeidsprestasjonens sammenlagte resultat, så at begrepet slaveri naturlig trenger seg på. Det lønner seg ikke å arbeide, altså må man jobbe svart, hvis man vil overleve. Det etablerte samfunnets røveri fører til konflikter og strid hvor den sterkeste parten vinner. Røveri og grådighet er kusiner til politiske krav på makt, hvorfor disse dødssynder har dannet en korporativ troika, hvor de innblandede særinteressenes krav blir oppfylt på bekostning av de økonomisk svake.

Staters politikere har i alle tider gjennom lovgivning tiltvunget seg monopol på vold og tyveri og tar med maktmiddel hva de vil ha. Men mye vil ha mer og plyndringen eskalerer til inget mer er igjen å røve, hvoretter spillet imploderer og en dekapitaliseringsfase tar ved. Der befinner vi oss i dag kring millenniumskiftet. Måtte totusentallet medføre at det hittil rådende råhetsspillet nå kan begynne å bli oppløst og etter hvert skiftes ut mot et livs- og naturlovsharmonisk konstruktivt ekte samfunnssystem for mennesker og natur! I en diktatur regjerer man med vold. I et demokrati regjerer man med falske løfter. Volden er tydelig for alle, men løftene trenger ingen å ta ansvar for ettersom de glemmes bort av både politikere og velgere umiddelbart etter at de er blitt proklamert. «DEN SOM ER SATT I GJELD ER IKKE FRI»

NATURLOVENE VISER FORSKJELLEN MELLOM RETT OG FEIL
Naturlover gjelder ensartet i hele universet, men kan skinnbarlig ta seg varierende ytre former beroende på posisjonen i verdensaltet. Vi trenger ikke å bekymre oss så mye om disse konsekvensene for annet enn vår egen planet, hvilken som bekant er hjemsted for biologisk liv. På vårt unike himmellegeme er liv oppkommet gjennom naturlovene. Disse er helt upåvirkelige av menneskers vedtak, hvor demokratiske de enn er. Ettersom natur- og livslover danner liv er de livsfremmende (deskriptive lover). Ville de ikke være det, så ville ikke heller liv eksistere.
Konklusjonen blir at alle politiske vedtak og tiltak som fremmer liv og livets utvikling, sett fra det levendes perspektiv, må være objektivt rettslig. Følgelig må da alle vedtak og tiltak som går i motsatt retning være feilaktig. Ettersom alt liv som fins på vår planet er dannet av samme naturlover, eier alt liv rett til å eksistere.

Hvis vi spesialstuderer menneskeslektet (ettersom dette er den mest kaosdannende arten på planeten og opphavet til de fleste problemene) eier hvert individ hjemstavnsrett og eksistensrett her på jorden. Urettferdigheter og undertrykkelse i verden er til stor del følgevirkningen av den maktpolitiske lovgivningen (normative lover). Hvis den gode viljen lå til grunn for alle politiske vedtak ville disse problemene for lenge siden ha blitt ryddet unna.

ALT SOM FREMMER LIV OG NATUR ER RETT, ALT SOM ØDELEGGER ER URETT!
Når man betrakter lidelsen i verden og spør etter årsaken, kan man ifølge kausalloven (årsak og virkning) fastslå at naturfiendtlig lovgivning må være en avgjørende årsak til all elendighet. Det kan rimeligvis ikke være naturlovene som gir opphav til ødeleggelsen ettersom disse tvert om alltid verner om og beskytter alt liv. Følgelig må alle politikere, som tror at de kan gi lover, kontrolleres slik at deres vedtak gjøres i samsvar med natur- og livslovene. Alle demokratisk gjorte vedtak som underordner seg naturlovene burde da være rett, mens alle vedtak som går imot naturlovenes livsfremmende måte å virke automatisk skal forklares ugyldig.

I den kaotiske tid vi lever nå, med akselererende økonomisk-politiske kriser og økende sosial uro, burde et sosioøkonomisk eksperiment med tidsskattesystemet gjennomføres under vitenskapelig kontroll for å få svar på om det nye systemet fungerer eller ikke; gjennom resultatene av det praktiske utfallet. Det ville være nødvendig med et slikt eksperiment ettersom folk flest ikke oppfatter den teoretiskt vitenskapeligt kausale konklusjonen som tilstrekkelig overbevisende. Det forholder seg naturligvis slik at et analytisk og konstruktivt individ lett innser den nye modellens relevans, i samsvar med all annen naturlovsbundet vitenskap.

Å VITE ELLER IKKE VITE HVA MAN VIL - DET ER SPØRSMÅLET?
Burde det ikke være nettopp innsikter i naturvitenskap og konkret erfaring av næringslivets problematikk i alle dens former; produksjonsprosesser, finansiering, risikokapital, utviklingsmuligheter, oppfinneres rettslig beskyttelse, patentlovgivning, immaterialrett og så videre, som ledende politikere skal kunne avkreves?

Vi burde ta en pause for å tenke over retningen på den videre utviklingen. Forskingens kunnskaper og innsikter i naturvitenskapene er i dag så omfattende at vi, hvis vi lar fornuften styre, kan påvirke og forutse hva som kommer til å skje. Vi må ta oss sammen og innse at de gamle politiske konseptene nå har spillet ut sin rolle og at vi må danne en ny samfunnsmodell. Vi har et utmerket trekklokomotiv i tidsskattesystemet, som etter hvert kan belastes med alle nødvendige reformer. Den første oppgaven må være å introdusere og konsolidere denne innsikten hos mennesker.

Ettersom den pedagogiske oppgaven er kolossal er det første skrittet å finne kompetente medhjelpere og sympatisører. Hensikten med denne boken er å finne disse.

Kanskje er du en av dem?

Boken er kun utgitt på svensk (Deus ex machina) og kan kjøpes via Mash Makers. Sett inn 240 svenske kroner på svensk Plusgiro 491 25 45-3. Ikke glem å skrive ditt navn og din adresse.